Brooks var institusjonalisert og livredd friheten

Jeg gjør nok et lite legmanns forsøk på å forklare litt om hvordan vi mennesker er skrudd sammen. Dette innlegget handler om institusjonalisering. Om hvordan mennesket har blitt avhengig av de regler myndighetene har satt for oss.

Dette er det første innlegget i en serie som skal ta for seg institusjonalisering, konformitet, blind autoritetstro og kognitiv dissonans.

Noen eksempler fra Shawshank Redemption, på norsk Frihetens regn – et mesterverk av en film

Først legger jeg ut eksempler fra filmen, deretter blir det noen sitater og tanker om hva institusjonalisering dreier seg om, og hvilke krefter som ligger i denne formen for kognitiv dissonans, og hvordan vi blir tvunget til å se på institusjonalisering som bærebjelken som gir oss trygghet og faste former gjennom livet.

Rollefiguren Brooks Hatlen har tilbrakt hele sitt voksne liv i fengsel etter at han ble dømt på begynnelsen av det tyvende århundret. Så en dag får han beskjed om at han skal settes fri, etter mer enn 50 år innenfor murene. Dette gjør ham så livredd, at han nesten tar livet av en venn for å slippe å bli løslatt.

Etter at Brooks blir snakket fra å gjennomføre udåden, snakker rollefiguren Red om hva det innebærer å bli institusjonalisert.

Det går som myndighetene har bestemt. Gamle Brooks settes fri, og blir kastet alene og livredd ut i en verden han ikke tilhører, ei heller gjenkjenner.

Institusjon
Institusjon har litt forskjellige betydninger på norsk.

  • En institusjon kan være en mer eller mindre definert norm for atferd og tenkemåter i en samfunnsgruppe eller et samfunn. Slike vedtatte regler eller institusjoner utgjør et kulturelt fellesgrunnlag for samfunnet og kan omfatte skikk og bruk, språk, moral og annet. Denne forståelsen av ordet er vanlig innen samfunnsvitenskapene.
  • Betegnelsen institusjon brukes også om mer konkrete innretninger i samfunnet som bygger på lover, vedtekter eller sedvane eller om organiserte virksomheter av offentlig eller allmenn karakter. Institusjoner av denne typen kan for eksempel være et offentlig kontor, en tjeneste eller etat, en organisasjon, en stiftelse eller andre betydningsfulle og tradisjonsrike foretagender og samfunnsaktører.
  • Ordet institusjon brukes i dagligtalen dessuten ofte om forskjellige typer anstalter, behandlings- og pleiehjem, særlig for gamle, barn og syke. Slike institusjoner kan eksempelvis være psykiatriske institusjoner og sykehus.

    Ordet institusjon kommer av det latinske institutio som betyr å «innrette», og institutum som betyr «innretning» eller «sedvane». Det er i slekt med ordet institutt.

    Institusjonalisering

    Institusjonalisering betyr å få noe inn i faste, regelstyrte former eller gjøre det til en institusjon, altså etablere det som en grunnleggende og normgivende tjeneste, innretting eller faktor i samfunnet. Det kan også bety å sende noen på en helseinstitusjon. En institusjonalisert pasient eller bruker er en person som gjennom lang erfaring med eller opphold på en institusjon sitter fast i rollen som hjelpetrengende og har blitt avhengig av hjelp som opprinnelig var tenkt å være midlertidig.

Staten og byråkratiet setter faste rammer for oss og vi er tillært å gjenkjenne dette som trygghet

Vi står opp på kommando. Vi spiser på kommando. Vi lever hele døgnet på kommando. Staten tenker for oss, og Staten setter rammene for akseptabel oppførsel. De som lystrer får leve et «lykkelig» liv, og klarer ikke å identifisere trygghet utenfor disse rammene.
Lydighetstreningen starter allerede tidlig i barndommen, og indoktrineringen blir etter hvert så total at det for det store flertallet av befolkningen er helt umulig å gjenkjenne frihet når de når voksenalderen. En ny trygghet er skapt gjennom institusjonalisering, og det er bare denne folk klarer å gjenkjenne som trygghet, og paradoksalt nok, som frihet.

Reagerer vi noenlunde likt som hunder, og blir dette brukt mot oss for å øke lydigheten?

Ganske mange hunder vil respondere positivt rent psykisk hvis de blir gitt en fast plass for opphold når de er alene. En fast, og ikke minst trygg plass. Går hunden fri i huset når den er alene, føler den et ansvar for å beskytte hele området. Bli den bundet til en fast plass i et hjørne, reduseres volumet hunden må forsvare betraktelig. Har den et bur den blir plassert i når den er alene, blir volumet ytterligere redusert. Dette kan sammenlignes med et hi, der de kun trenger konsentrere seg om farer fra en begrenset retning.

Er vi så «primitive» i vårt adferdsmønster og i vår psykiske respons på hva trygghet er, at psykologene kan studere hundeadferd for å lære om hvilke triggere som får oss til å respondere positivt/negativt på variasjoner i påvirkninger vi blir presset inn i? Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid vet er at psykologien har vært innrettet på å påvirke menneskeheten til å tilpasse seg et institusjonalisert liv. Hvor enn motsatt dette høres, er det gjort nettopp for å få det «demokratiske» og institusjonaliserte samfunnet til å fungere bedre. Fungere bedre for de som leder oss. Bevisst indoktrinering og hjernevask satt i system, slik at vi skal bli lydige nok til å bli en nyttig del av et samfunn som aldri er ment å funger til vårt beste, men for deres beste.

Mcgill

Det institusjonaliserte mennesket gjør nesten hva som helst for å forsterke den kunstige tryggheten og friheten de er tillært å gjenkjenne. De melder seg inn i klubber, politiske partier, og grupper bestående av meningsfeller, for således å forsterke følelsen av trygghet. Det tryggeste av alt er å kunne gjemme seg bak en eller annen flertallsbeslutning og ferdiglagede argumenter og meninger. Således sementer de selv den statlige indoktrineringen og hjernevaskingen så solid at det blir helt umulig å noen sinne nå inn med argumenter som divergerer fra denne formen for trygghetsoppbygging. Den onde sirkelen er sluttet av enkeltindividet, og den er sluttet for godt. Resultatet er at de opphører å eksistere som individer.

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Shawshank_Redemption
http://no.wikipedia.org/wiki/Institusjon

5 thoughts on “Brooks var institusjonalisert og livredd friheten

  • 11. februar 2015 at 02:59
    Permalink

    «Således sementer de selv den statlige indoktrineringen og hjernevaskingen så solid at det blir helt umulig å noen sinne nå inn med argumenter som divergerer fra denne formen for trygghetsoppbygging.» – Jostemikk –

    Jeg har ofte tenkt den tanken, Jostemikk, når jeg har lagt fram tanker og meninger som avviker fra hva massemedia velter ut over folket, og det er uhyggelig å observere at i det store og hele så kan situasjonen beskrives med hva du skiver, ‘de har opphørt å eksistere som individer’.

    Når det viser seg at mitt ‘offer’ tilhører kategorien ‘levende fotball leksikon’, så forstår jeg hvorfor det er slik at jeg ikke når fram, men langt værre er det å oppleve det samme når mitt ‘offer’ er en ‘oppegående’ pensjonert akademiker uten snev a dementia… og, mot slutten av livet ikke lenger burde ha angst av betydning. (?)

    Imidlertid er det vel da ofte slik at en person ikke orker/tåler, hverken for seg selv eller utad, å medgi/akseptere at en har levet med, akseptert og kanskje propagert en løgn det meste av livet… og, som en kanskje på toppen av det hele har skrevet en doktor avhandling om ? 😉

  • 11. februar 2015 at 08:48
    Permalink

    Det er ikke noe av dette som er lett for folk, Brandulph. Jeg sliter mye med alt det jeg antyder/påstår at “folk flest” sliter med. Er vel slik jeg kjenner igjen situasjonene. På seg selv kjenner man andre osv.

    Det ender ofte opp med dette som handler om kognitiv dissonans. Vi er alle avhengige av å benytte oss av det, og uten dette selvforsvarsvåpenet tror jeg vi alle går utfor stupet. Problemet er alle de gangene vi enten misbruker det, eller blir bevisst misbrukt. Førstnevnte kan være de situasjonene vi har investert mye av oss selv i en sannhet som viser seg å være en “sannhet”. Jo mer krefter vi har lagt i det, jo hardere slår den effekten av vår kognitive dissonans inn. Sistnevnte, at vi blir misbrukt, dreier seg om at vi alle er ofre for propaganda som flommer over oss i så store mengder at vi i realiteten forlengst har druknet i den.

    Vandrende fotball-leksikon? Noe tilsynelatende unyttig må vi tillate å lise våre tanker. Å fri hjernen fra slit og strev. Det er en skummel realitet i uttrykket Gi folket brød og sirkus, som jo mest ligner på en slags lobotomering gjennom underholdning. Det farlige nå i vår medie-alder, er at de gir oss overdoser om alt fra puppe-kjendiser, puppebloggere, sport og konstruerte konflikter, det være seg to rosa-bloggere som krangler om hvilke typer silikoninnlegg som e best, og får krangelen presentert utover førstesidene hos The Presstitutes, eller falske problemstillinger om politikk, økonomi og konflikter.

    Selv hviler jeg hodet med en overdose vinteridrett. Snart skal de slippe seg utfor i Vikersund.

    Så var det akademikerne som jeg har gitt alle kanoner fra titalls perfekt oppstilte bredsider. Det er et par jeg kjenner som er noen av de smarteste jeg vet om. Jeg mistenker at de tok den utdannelsen de gjorde fordi de hadde lyst til å lære hvordan naturen henger sammen. Til tross for denne utdannelsen har de blitt ganske flinke…

  • 11. februar 2015 at 23:30
    Permalink

    «Til tross for denne utdannelsen har de blitt ganske flinke…» Herlig! 🙂 For, det er jo ingen spøk, Jostemikk. Desto lenger den målrettede, intensive indoktrinering varer, desto mer frarøves individet fleksibiliet og fantasi. jeg har opplevet det i mitt liv, og slik er det vel bare?

    Hva min professor i termodynamikk sa, for et halvt århundre siden, etter et endt semester i Glasgow, er kanskje for lengst er en tapt illusjon (?), men utsagnet fra ‘proffen’ den gang var ærlig. Det er jeg overbevist om. -«I couldn’t give a hoot ’bout what ye remember ’bout this in the future… ye are here to teach yer brains’ta function!.. tá samhradh deas … beidh muid le chéile arís san fhómhar !» (… ha en fin sommer, vi sees til høsten) Imidlertid, selv den gang, dreide det seg nok om å ‘forme hjernen’… om enn kanskje ikke til samme grad som det har utviklet seg til?

    For meg, som det vel har vært for de aller fleste (?), har det imidlertid vært slik, at livets ‘rotte res’ ikke har gitt hverken tid eller ønske (?) om å reflektere over kognitiv dissonans. Eller? Det var først sent i livet at det endret seg… og fra tid til annen tror jeg at det muligns hadde vært et enklere liv dersom jeg hadde unlatt å begynne å krafse i ‘møkka’.

    Ad ‘vandrende fotball-leksikon’ mener jeg individer som faktisk har inntatt en atferd og holdning som er fri for enhver dissonans. Altså, ikke hvor det dreier seg om ‘å fri hjernen fra slit og strev’, men at de bevisst eller ubevisst blokkerer enhver informasjon som

  • 12. februar 2015 at 00:51
    Permalink

    Det var først sent i livet at det endret seg… og fra tid til annen tror jeg at det muligns hadde vært et enklere liv dersom jeg hadde unlatt å begynne å krafse i ‘møkka’.

    Det er nok lettere å “flyte oppå”, men en lærer lite. Det er jo slik tilværelsen er tilrettelagt for de aller fleste mennesker i dag. De er så opptatt av livets trivialiteter, og har så lite tid å gjøre trivialitetene på, at de ikke har noe valg. De “flyter oppå” hele livet, uten mulighet for å bryte ut av tilstanden. Og hvorfor skulle de? De er seg jo ikke engang dette bevisst.

    Jeg er glad for at du har begynt å krafse i driten, Brandulph. Begynner det å lukte for vondt fra tid til annen, kan du jo bare åpne et vindu. Enkelte ganger mister en kanskje gløden, og det kan være vanskelig å se hensikten med å fortsette. Når dette skjer med meg, tenker jeg bare noen sekunder på Gro Harlem Brundtland, så er motiviasjonen atter på topp.

  • 12. februar 2015 at 02:41
    Permalink

    Du har rett i det, Jostemikk. 🙂 GroHB er i slik forbindelse et velegnet insitament.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: