De autoritetstro og problemet med kognitiv dissonans

Psykologiprofessor Bob Altemeyer har skrevet ei bok om vår tids kanskje største problem, blind autoritetstro. Hvis noen synes å gjenkjenne deler av denne artikkelen, skyldes det at jeg har kopiert litt av den fra noe jeg publiserte på gammelforumet i 2013. Dette stoffet er høyaktuelt, for jeg har store vanskeligheter med å se at særlig mye har vendt seg mot det bedre når det gjelder denne bedrøvelige problematikken. Denne pesten. Denne enorme bremseklossen som står i veien for alle muligheter for selvutvikling, og dermed, forhåpentligvis, et bedre samfunn.

Først en kort presentasjon av forskeren og forfatteren via Wikipedia:

http://en.wikipedia.org/wiki/Bob_Altemeyer

Bob Altemeyer

Robert Anthony «Bob» Altemeyer (born June 6, 1940), is a retired Professor of Psychology at the University of Manitoba.

He did extensive research on authoritarianism, identifying the psychological makeup of authoritarian followers and authoritarian leaders. His studies concentrated on who the followers are, how they got that way, how they think, and why they are by turns so submissive and aggressive.

Her er hjemmesiden hans på nettsidene til Universitetet i Manitoba.

http://home.cc.umanitoba.ca/~altemey/

Boken er til salgs for en billig penge i papirutgave, men han har også vært så vennlig å legge ut en gratis kopi i PDF-format.

http://jostemikk.com/PDF/Bob_Altemeyer_The_Authoritarians.pdf

The Authoritarians handler ifølge forfatterens egne ord mest om den mennesketypen som blindt og aggressivt følger autoritære lederskikkelser. Dette er noe som interesserer meg, for det er ikke bare et problem når det gjelder klimasaken/-debatten, det gjennomsyrer hele det norske samfunnet i slik grad at jeg mer eller mindre går rundt med konstant halsbrann på grunn av denne syra. Det er svært vanskelig å forstå denne blinde tilliten til autoriteter, og de angrep mange blir utsatt for hvis de forsøker stille spørsmål ved autoritetenes leder-stil, deres beslutninger, deres handlinger.

Vi velger å la oss trøste av løgner heller enn å ta innover oss den vonde sannheten. Foto: thevsacademy.files.wordpress.com
Vi velger å la oss trøste av løgner heller enn å ta innover oss den vonde sannheten. Foto: thevsacademy.files.wordpress.com

Irrasjonelle personangrep er regelen, ikke unntaket, fra de som lydig og blindt forsvarer autoritetene, og kan karakteristikken kognitiv dissonans være treffende for en gruppe mennesker, må det være for denne.

En kort innledning som forklaring på hva dette dreier seg om er ofte på sin plass, og først kommer fra en særdeles tynn sak fra norsk Wikipedia, og så noen utdrag fra en vesentlig mer fyldig dekning på den engelske utgaven.

https://no.wikipedia.org/wiki/Autoritær

Autoritær

Autoritær (fransk, av latin auctoritas, myndighet) betegnes den som uten saklig grunnlag eller uten å gi saklig begrunnelse, bestemmer over andre. En autoritær innstilling kan også medføre overdreven respekt for enhver som står over en i sosial rang, slik at man lar seg dominere på følelsesmessig grunnlag uten fornuftsstyrte argumenter.

En autoritær oppdragelse bygger på prinsippet om at barn skal lystre uten forklaring av årsak eller hensikt med den forlangte atferd, og godta den voksnes mening som riktig.

Forskningsresultater har vist at den autoritære personlighet er preget av å være underkastende, konvensjonell, lite fleksibel, overkontrollert og upersonlig, en holdning som gjerne gir seg utslag i fordomsfull og intolerant atferd.

Fra den engelske versjonen til Wikipedia om Political Authoritarianism.

http://en.wikipedia.org/wiki/Authoritarianism

Authoritarianism

Characteristics

Authoritarianism is characterized by highly concentrated and centralized power maintained by political repression and the exclusion of potential challengers. It uses political parties and mass organizations to mobilize people around the goals of the regime.

Authoritarianism emphasizes arbitrary law rather than the rule of law, it often includes election rigging, political decisions being made by a select group of officials behind closed doors, a bureaucracy that sometimes operates independently of rules, which does not properly supervise elected officials, and fails to serve the concerns of the constituencies they purportedly serve. Authoritarianism also tends to embrace the informal and unregulated exercise of political power, a leadership that is «self-appointed and even if elected cannot be displaced by citizens’ free choice among competitors,» the arbitrary deprivation of civil liberties, and little tolerance for meaningful opposition.

A range of social controls also attempt to stifle civil society, while political stability is maintained by control over and support of the armed forces, a bureaucracy staffed by the regime, and creation of allegiance through various means of socialization and indoctrination.

Litt om psykologi og personlighet:

Authoritarian personality

Authoritarian personality is a state of mind or attitude characterised by one’s belief in absolute obedience or submission to one’s own authority, as well as the administration of that belief through the oppression of one’s subordinates. It usually applies to individuals who are known or viewed as having an authoritative, strict, or oppressive personality towards subordinates.

Historical origins

Theodor W. Adorno, Else Frenkel-Brunswik, Daniel Levinson, and Nevitt Sanford theorized about a personality type that involved the “potentially fascistic individual”. They labeled it the «authoritarian personality» based on earlier writings by Erich Fromm that used this term. Because the historical influences for their theory included the rise of fascism in the 1930s, World War II, and the Holocaust, a main component of the «authoritarian personality» is being susceptible to anti-Semitic ideology and anti-democratic political beliefs. Their large body of research (known as the Berkeley studies) focused mainly on prejudice within a psychoanalytic/psychosocial theoretical framework (i.e., Freudian and Frommian).

Original theory

Adorno, et al. (1950) viewed the authoritarian personality as having a strict superego that controls a weak ego unable to cope with strong id impulses. The resulting intrapsychic conflicts cause personal insecurities, resulting in that person’s superego to adhere to externally imposed conventional norms (conventionalism), and to the authorities who impose these norms (authoritarian submission). The ego-defense mechanism of projection occurs as indicated when that person avoids self-reference of the anxiety producing id impulse, by displaying them onto “inferior” minority groups in the given culture (projectivity), with associated beliefs that are highly evaluative (power and toughness), and rigid (stereotypy). Additionally, there is a cynical view of mankind and a need for power and toughness resulting from the anxieties produced by perceived lapses in society’s conventional norms (destructiveness and cynicism). Other characteristics of this personality type are a general tendency to focus upon those who violate conventional values and act harshly towards them (authoritarian aggression), a general opposition to subjective or imaginative tendencies (anti-intraception), a tendency to believe in mystic determination (superstition), and finally, an exaggerated concern with promiscuity.

Den halvfete uthevingen nær slutten av sitatet over er gjort av meg. Årsaken er så enkel som at dette er hovedårsaken til at jeg har interessert meg mer og mer over forskjellene mellom forskjellige mennesketyper. Rent bevisst er interessen forholdsvis ung, og jeg tror det var klimatrollene i debatten på MSM som gjorde meg så fortvilt at en mer bevisst interesse ble presset fram. Jeg nevnte MSM, men det er på langt nær bare der fenomenet forekommer. Fenomenet autoritetstro, eller blind autoritetstro, er nær knyttet til en annen elendighet, kognitiv dissonans.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kognitiv_dissonans

Kognitiv dissonans

Begrepet kognitiv dissonans (erkjennelsesmessig uoverensstemmelse) ble presentert i 1957 av Leon Festinger. Kognitiv dissonans defineres ofte som en spenningstilstand som oppstår når to kognitive elementer er i konflikt med hverandre. Kognitive elementer referer her til kunnskap en person har om seg selv, sin atferd og sine omgivelser. Festingers teori om kognitiv dissonans omhandler i hovedsak inkonsistens mellom atferd og holdninger.

Fra den engelske utgaven:

https://en.wikipedia.org/wiki/Cognitive_dissonance

Cognitive dissonance

In modern psychology, cognitive dissonance is the feeling of discomfort when simultaneously holding two or more conflicting cognitions: ideas, beliefs, values or emotional reactions. In a state of dissonance, people may sometimes feel «disequilibrium»: frustration, hunger, dread, guilt, anger, embarrassment, anxiety, etc. The phrase was coined by Leon Festinger in his 1956 book When Prophecy Fails, which chronicled the followers of a UFO cult as reality clashed with their fervent belief in an impending apocalypse. Festinger subsequently (1957) published a book called A Theory of Cognitive Dissonance in which he outlines the theory. Cognitive dissonance is one of the most influential and extensively studied theories in social psychology.

The theory of cognitive dissonance in social psychology proposes that people have a motivational drive to reduce dissonance by altering existing cognitions, adding new ones to create a consistent belief system, or alternatively by reducing the importance of any one of the dissonant elements. It is the distressing mental state that people feel when they «find themselves doing things that don’t fit with what they know, or having opinions that do not fit with other opinions they hold.» A key assumption is that people want their expectations to meet reality, creating a sense of equilibrium. Likewise, another assumption is that a person will avoid situations or information sources that give rise to feelings of uneasiness, or dissonance.

Cognitive dissonance theory explains human behavior by positing that people have a bias to seek consonance between their expectations and reality. According to Festinger, people engage in a process he termed «dissonance reduction», which can be achieved in one of three ways: lowering the importance of one of the discordant factors, adding consonant elements, or changing one of the dissonant factors. This bias sheds light on otherwise puzzling, irrational, and even destructive behavior.

To ting slår meg. Det første er at det for meg er så godt som utenkelig at ikke alle mennesker på en eller anen måte plages av kognitiv dissonans. Det andre er at jeg vet om meg selv at jeg svært ofte forsøker å rettferdiggjøre en mindre smart handling. Først og fremst overfor meg selv, men også overfor andre i situasjoner der jeg blir presset, eller oppfatter situasjonen på en slik måte at jeg føler meg presset.

Angrep på den autoritære tiltro og virkelighetsoppfatning er to forskjellige psykologiske begreper, men det virker nærliggende for en legmann å tro at de to har likhetstrekk.

Er nordmenn mer utsatt enn andre?

Dette er noe fagfolk får svare på, men en tanke har slått meg, og det går på om autoritær tiltro kan sammenlignes med redsel for å skille seg ut fra flertallet. Det startet med en debatt på VGD:

http://vgd.no/samfunn/politikk-norsk/tema/1752624/tittel/nordmenn-enhver-diktators-vaate-droem/innlegg/38005793/#38005793

Nordmenn – Enhver diktators våte drøm

Av Epiran 09.02.13 22:52

Man ser gang på gang løfter bli brutt, provoserende «tiltak» bli innført, neglisjering av helsepolitikk, skole, veier, etc. Poenget er, samme hva politikere måtte fremme ser det ut til at nordmenn flest er noen evneveike nek som finner seg i det meste som måtte komme. «Ja hvis staten sier det så, ja må vi jo gjøre det..» Hadde regjeringen gått ut og bedt folket kaste seg utenfor Galdhøpiggen er jeg sikker på at massene hadde troppet opp i lydighet. De mest radikale hamrer gjerne neven i bordet og grynter at «det er nå gått for langt», er forbannet gjerne en kort stund men så er det tilbake til normalen og glemt.

Man trenger ikke gå lenger enn til over fjorden til det kontinentale Europa før man ser hvordan folk står på barrikadene og kjemper mot politikere og bankenes skamløse natur. Hvorfor er nordmenn, eller skandinavere et så evneveikt og tiltaksløst folk når det kommer til å stå på sine krav? Jeg blir både oppgitt og overrasket over hvor sterilisert folket her er. Hvis regjeringen hadde innført en ny lov som hadde gitt enhver politiker rett på første natten etter ekteskap/partnetskap er jeg sikker på at det også skulle gått seg til. Norske demonstrasjoner er jo en latterlig parodisk affære. Noen titalls som prøver å kore frem noen slagord «nei nei nei tjohei» med nærmest total mangel på engasjement.

Finnes egentlig noe håp for dette folket? Godtroende gjeldsslaver av et system som skatter deg til du går i graven (og etterpå vel å merke) og som ønsker å styre folks leggetider, hva man skal ha på skiven, hobbyer, meninger, osv. Arven fra pietismen kokt i sammen med indoktrinering fra barnsben av har tydeligvis satt sine spor. Resultatet er en høyst usikker saueflokk som breker og logrer på kommando med en fantastisk evne til å finne seg i de utroligste sidesprang fra politikernes side.

Nordmenn flest er jammen blonde og blåøyde i alle høyeste grad, og gløden er like svak som hudfargen. Makan til apatisk og underkastende folk skal man se lenge etter.

Amatør1 fulgte opp denne saken, og skrev:

http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,99.msg23823.html#msg23823

Det er noe veldig sant over det han sier. Vi godtar ALT her til lands. Det er det største problemet som vi må overvinne for å bli kvitt klima-åket.

Which Nations Conform Most?

An account of Stanley Milgram’s experiments from 1962, in which Norwegians and Frenchmen were separately subjected to synthetic group pressure.

Linken går til en undersøkelse som sammenligner individets selvstendighet hos franskmenn og nordmenn, der nordmenn ender som den klare taperen. Hvorfor er nordmenn så avhengige av flertallets mening? Hvorfor er vi så lite selvstendige? Forskningen svarer ikke på dette, men les hele saken ved å klikke på linken, for det er svært interessant, og de beskriver metoden brukt i forskningen, og resultatene bør leses av flest mulig. Nå er denne forskningen riktignok fra 60-tallet, men er det grunn til å tro at det står bedre til i dag? Jeg siterer litt fra rapporten:

An account of Stanley Milgram’s experiments from 1962, in which Norwegians and Frenchmen were separately subjected to synthetic group pressure.

Editor’s Note: This article was originally published in Volume 205, Number 6 of Scientific American in December 1961.

People who travel abroad seem to enjoy sending back reports on what people are like in various countries they visit. A variety of national stereotypes is part and parcel of popular knowledge. Italians are said to be “volatile,” Germans “hard-working,” the Dutch “clean,” the Swiss “neat,” the English “reserved,” and so on. The habit of making generalizations about national groups is not a modern invention. Byzantine war manuals contain careful notes on the deportment of foreign populations, and Americans still recognize themselves in the brilliant national portrait drawn by Alexis de Tocqueville more than 100 years ago.

It is easy to show objectively that people in different countries often speak different languages, eat different foods and observe different social customs. But can one go further and show national differences in “character” or “personality”? When we turn to the more subtle dimensions of behaviour, there is very little evidence to make a case for national differences. It is not that such differences are to be denied out of hand; it is just that we lack sufficient reliable information to make a clear judgement.

My own investigation was begun in 1957. My objective was to see if experimental techniques could be applied to the study of national characteristics, and in particular to see if one could measure conformity in two European countries: Norway and France. Conformity was chosen for several reasons. First, a national culture can be said to exist only if men adhere, or conform, to common standards of behaviour; this is the psychological mechanism underlying all cultural behaviour. Second, conformity has become a burning issue in much of current social criticism; critics have argued that people have become too sensitive to the opinions of others, and that this represents an unhealthy development in modern society. Finally, good experimental methods have been developed for measuring conformity.

Second, conformity has become a burning issue in much of current social criticism; critics have argued that people have become too sensitive to the opinions of others, and that this represents an unhealthy development in modern society.

Spørsmålet stilles om redselen for å skille seg ut fra gruppa/flertallet har blitt et problem i det moderne samfunnet. Jeg trekker dette ut av flertallets autoritet, og direkte over på den autoritære lederen. Enkeltpersonen. Det autoritære samfunnet. I Norge er det vel heller sett på som et problem hvis man ikke er tro mot autoriteter? Opponerer man mot disse, har man et problem. For ligger ikke det i selve diagnosen autoritetsproblem? Lystrer du ikke autoriteter og innordner deg, da har du et problem.

Jeg antar at jeg selv ville fått denne karakteristikken, å ha et autoritetsproblem, men jeg er sannelig ikke sikker på om diagnosen ville vært korrekt. Autoriteter er bare et problem hvis de begår gale handlinger. Dette kan bøtes på, for hvis flertallet ønsker denne autoriteten bort fra sin maktstilling, er problemet løst i en nasjon som kaller seg demokratisk. Mitt problem oppstår først når de med blind tiltro til autoriteter begynner å forsvare dem blindt, uten reelle argumenter. En autoritetstro, en som er blind for sine autoriteters feil og gale handlinger, er svært ofte en aggressiv person uten respekt for andres rett til å ha egne meninger.

Mer fra Altemeyers bok om blind autoritetstro

Les dette svært nøye. Det handler om mennesker som lever av å føle makt over andre, og de som underkaster seg, mennesker som lever for å la seg lede. Det er vanskelig å forstå annet enn at problemet i realiteten er så stort som at det store flertallet er genetisk programmert til å underkaste seg sosiopater, og derfor lærer å oppføre seg som sosiopater for å beskytte sine autoriteter.

What is Authoritarianism?

Authoritarianism is something authoritarian followers and authoritarian leaders cook up between themselves. It happens when the followers submit too much to the leaders, trust them too much, and give them too much leeway to do whatever they want–which often is something undemocratic, tyrannical and brutal. In my day, authoritarian fascist and authoritarian communist dictatorships posed the biggest threats to democracies, and eventually lost to them in wars both hot and cold. But authoritarianism itself has not disappeared, and I’m going to present the case in this book that the greatest threat to American democracy today arises from a militant authoritarianism that has become a cancer upon the nation.

Professor Altemeyer er dristig nok til å si det rett ut. Det er de autoritetstro som har blitt den største trussel mot demokratiet i USA, og således mot hele det amerikanske samfunnet. Problemet med blind tiltro til autoriteter, og autoritetenes utnyttelse av dette var ikke noe som forsvant sammen med fascismen og kommunismen. Tvert imot, forteller Altemeyer, det har spredd seg som kreft i den amerikanske nasjonen, og han skal bygge opp en sak gjennom boka at dette har blitt den største trusselen mot demokratiet i USA.

Selv leser jeg mye om amerikansk politikk, men jeg kan ikke på langt nær påstå at jeg har den kunnskapen om dette som jeg har når det gjelder de norske politiske forholdene, og hvordan mennesker reagerer på variasjoner i autoritetsdominansen her til lands. Jeg sitter til tross for dette med en nagende mistanke om at forholdene i Norge er vesentlig verre enn i USA. Ikke at dette er så viktig, for er folks oppførsel ganske lik de to landene imellom, må en kunne anta at Altemeyer ville ment det samme om forholdene her til lands. Den største trusselen mot demokratiet.

Vi ser jo utviklingen samme hvor vi vender oss. De fanatiske beskytterne av diverse autoritære ideologier dukker opp så snart man forsøker delta i samfunnsdebatten. Jeg liker å bruke tidligere Aftenposten Debatt, VGD og Forskning.no som eksempler på dette. Trollene dukker opp, og redaksjonene ikke bare tillater denne radbrekkingen av mulighetene for saklig debatt, de oppfordrer til det, og hjelper til med å styre debatten så debattanter som rokker ved ønsket -isme og dennes autoriteter, før eller senere trekker seg fra debatten, eller ender opp i den fella som er satt for dem ved å blir styrt ut i en nærmest meningsløs ordkrig som raskt fjerner seg fra sak.

De av dere som ikke har vært innom bloggen Debattens Fugl Føniks oppfordres herved til et besøk. Angående redaksjonene i MSM og deres harselering med demokratiske prinsipper, begynn gjerne med Troll med mange netthoder. De av dere som allerede har lest dette, må gjerne gjenoppfriske minnet, for denne saken er så alvorlig at den på langt nær har fått den oppmerksomheten den fortjener.

Lydighetstrening er et ord jeg opplever som svært relevant for tiden. Det handler om at man blir trenet i å utføre meningsløse handlinger, og således lærer å være lydig. Man begynner i det relativt uskyldige, forbyr glødepæra til fordel for den giftige og dyre «sparepæra».  Etter hvert trappes det opp til vi skvetter rundt som noen små gestapister hele gjengen. Så en dag kommer lojalitetsprøven, og da er majoriteten klare. Det hoppes når det ropes «hopp».
Amatør1

Dette er et svært viktig poeng, og denne lydighetstreningen foregår på såpass fordekt måte at jeg antar at de fleste ikke vil kjenne den igjen selv om det blir pekt på den. Det er det samme som skjer under førstegangstjenesten. Tilsynelatende meningsløse oppgaver og ordre, så som tellekant på alt av stoff i klesskapet. Alt er en indoktrinering til å lyde blindt den dagen det er alvor. At slike teknikker også brukes overfor sivilbefolkningen (glødpære-eksemplet i sitatet over) er noe vi må gjøre folk bevisst på, men det vil være en uhyre vanskelig jobb. Vi må jo i så fall få mennesker til å innrømme at de blir manipulert, og det er ikke enkelt, for det er en svært ubehagelig erkjennelse. Jeg vet det, for jeg har vært gjennom dette selv.

Da dette stoffet ble publisert på gammelforumet, kom Ingrid med denne kommentaren:

forskning.no har i dag en interessant artikkel:

Gir internett skylden for sprikende meninger

Mitt første spørsmål går direkte på tittelen: Hvem er det som skylder på Internett for at folk har ulike meninger? Skal vi alle være like? Det nytter jo lite så lenge noen allikevel synes å være likere enn andre. Journalistpraktikanten som står for artikkelen har muligens fått litt hjelp? Jeg ville snudd det til: «Takket være Internett tør – og kan – folk stå fram med egne meninger.» Blir det ikke alltid snakket om hvor viktig det er med mangfold? Men det gjelder kanskje også bare i nyttårs- og festtaler?

Så over til artikkelen (uthev. er mine):

Også i Norge ser det ofte ut til at debattanter ligger i hver sin skyttergrav og peprer hverandre med påstander og argumenter fra hver ende av skalaen. Spesielt på sosiale medier finner man sterke meninger langt fra normen.

Men er egentlig meningsspriket så stort her i landet?

En internasjonal undersøkelse fra 2011 kan tyde på noe annet. Ved hjelp av over 68 000 deltakere fra 33 land, historiske data og analyser av samfunnsforhold plasserte undersøkelsen nordmenn helt i toppsjiktet for konformitet.

Konformitet er kort fortalt hvor langt et individ i et samfunn kan strekke seg fra normen uten å bli straffet sosialt eller rettslig. I land med streng konformitet vil få strekke seg langt utenfor rammene av hva som regnes som god folkeskikk.

Av de undersøkte landene var det bare India, Pakistan, Sør Korea og Singapore som hadde et strengere samfunn enn Norge.

Verdens mest konforme folkeslag?

Så kanskje den norske konformiteten på mange plan har handlet om å holde meningene sine for seg selv?

Da Stanley Milgram – mest kjent for autoritetseksperimentet som senere fikk hans navn – reiste ut i verden for å gjøre studier på sosial konformitet på 1950-tallet, fant han at nordmenn var påfallende konforme.

I et fagessay i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening skriver Lars Dehli og Anders Gravir Imenes om Milgram som dro til Norge og regnet med å finne standhaftige og lite konforme etterkommere av vikinger. Norge hadde tross alt frigjort seg fra både Danmark og Sverige.

Resultatene viste noe ganske annet.

[…]

Milgrams hypotese om den standhaftige vikingen ble forkastet, og han skrev istedet om hvordan nordmenn var svært solidariske og opptatt av samhold. Da han ble presentert for janteloven aksepterte han denne som en god forklaring.

Men vikingen var ikke død, han hadde bare stilnet. Kanskje nettets debattarenaer er i ferd med i bringe ham tilbake i lyset?

Når det nå beviselig er slik at vi (nordmenn flest) blir født inn i et liv som analsex-elskende masochister, altså nyter å bli rævkjørt og/eller å bli påført smerte av autoritetsfigurene (system-lederne) på toppen av samfunnspyramiden, burde vi kanskje få en sekk smertestillende midler og vaselin nok til et helt liv med anale voldtekter i fødselsgave av staten? Eller ville et slikt tiltak rett og slett ødelegge hele moroa for puslingene? Ikke at jeg tror at staten noen gang ville ytt en slik gave, for de på toppen vokser i styrke av våre desperate smerteskrik.

aper-vann-og-blind-lystring

12 thoughts on “De autoritetstro og problemet med kognitiv dissonans

  • Pingback: Deler denne perla fra JOSTEMIKK: "De autoritetstro og problemet med kognitiv dissonans" http://www.jostemikk.com/de-autoritetstro-og-problemet-med-kognitiv-dissonans/

  • 16. november 2016 at 18:42
    Permalink

    Takk for fin og viktig artikkel! Dette er noe folk burde lese om og om igjen helt til de fullt ut forstår hva artikkelen formidler.
    Og når det gjelder illustrasjonen i bunnen: Den er bare herlig! Den får meg til å lure på om vi tross alt har ganske mye apegener i oss 😉

  • 16. november 2016 at 18:58
    Permalink

    Den får meg til å lure på om vi tross alt har ganske mye apegener i oss.

    Vi er i hvert fall enda enklere å manipulere/dressere. Det kreves en viss intelligens for å bli så ekstremt veldresserte som menneskeheten har blitt. Hadde de bare vett nok til å forstå det.

  • 17. november 2016 at 13:38
    Permalink

    Takk for lenke til meget interessant og relevant stoff, Johnny. Det første som slo meg etter å ha lest gjennom Wiki-artikkelen var at min mistanke om at de dirigerer oss som et samstemt orkester, ble vesentlig styrket. Så kan vi jo bare undres over om alle psykologene og adferdsforskerne det blir referert til i artikkelen har blitt benyttet for å forsøke rive kollektivet ut av trolldommen som er kastet over dem, eller om de som trekker i alle tråder har benyttet det som et verktøy for å kontrollere oss enda sterkere.

    Ja, det som skjer takket være informasjonsdelingen på Internett er rett og slett vakkert. Tenker ofte på dette som den siste muligheten vi har til å få til en oppvåkning som forteller folk at det finnes noe bedre. At det finnes noe bedre. Så spørs det, da, hvor lenge vi får beholde Internett som det er i dag. Følelsen av at det er en tapt kamp mot tiden, sniker seg fra tid til annen inn som en destruktiv kraft, men da trøster jeg meg selv med at mye allerede har skjedd, og at det kanskje ikke er mulig å stoppe denne lille bølgen. Kanskje den en dag vil rulle mot land mens den bygger seg opp til en real tsunami?

  • 17. november 2016 at 14:04
    Permalink

    Så kan vi jo bare undres over om alle psykologene og adferdsforskerne det blir referert til i artikkelen har blitt benyttet for å forsøke rive kollektivet ut av trolldommen som er kastet over dem, eller om de som trekker i alle tråder har benyttet det som et verktøy for å kontrollere oss enda sterkere.

    Greier ikke helt å koke sammen en søkesetning som kan stå for det jeg påstår nå, men jeg mener at det er en form for faktor knyttet til hvor lang tid det tar før sannheter innenfor et fagfelt blir bevist feil. Innenfor psykologien er denne faktoren ca 3 år, så i løpet av 6 år er den informasjon du har mottat igjennom studiet falsifisert 2! ganger (løs konklusjon…) Et søk etter «freud was wrong» gir ca. 715000 resultater :-/
    Så basert på at man vet at de konklusjoner som er dratt innenfor fagfeltet er falsifisert ørten (et høyt tall) ganger før informasjonen blir benyttet for/mot oss så er vel det et mulig svar på

    om de som trekker i alle tråder har benyttet det som et verktøy for å kontrollere oss enda sterkere.

    Har ikke satt meg inn i mentaliteten til dette nettstedet, men det støtter i alle fall påstanden min og det er jo noe 🙂
    http://arachnoid.com/wrong/#Psychology_Psychiatry

  • 17. november 2016 at 16:13
    Permalink

    De mer «løse» vitenskapene, eller «vitenskaper», er det debattert heftig om i årtier, Johnny. Det går på selve definisjonen av begrepet, og jeg mener at den norske versjonen, altså vitenskap, favner ganske bredt. Det handler om å skape viten, eller å søke etter dette, altså tilegne seg kunnskap. At man tilhører en del av naturvitenskapen som av stadig flere karakteriseres som pseudovitenskap, så som arkeologi, klimavitenskap og psykologi, betyr jo ikke at man ikke tilegner seg selv eller fagfeltet kunnskap. Her stuper vi med hodet først inn i en av de strenge terminologiene når det gjelder klassifiseringen av hva som er pseudo, og hva som ikke er det, som oftest forklart gjennom mulighetene for å legge fram en falsifiserbar hypotese eller ikke. Jeg antar at de som lever, og lever godt, på å produsere virksom propaganda for massene for å påvirke denne i ønsket retning, ikke tar det så tungt at andre kaller vitenskapen deres for pseudovitenskap. De ser jo at det virker. Oppdragsgiverne ser at det virker de også. Akademisk krangling om begreper/definisjoner minner meg alltid om barns pappaen min er sterkere enn pappaen din, men det kan være morsomt å overvære sandkassementaliteten blant «de beste av våre beste». 😉

    Jeg kan stille alle et spørsmål som høyst sannsynlig er umulig å svare på. – Se for deg en farge som ikke finnes, og forklar deretter for meg hvordan den ser ut. Jeg kan i hvert fall ikke gi noe svar på dette, men jeg ser ikke bort fra at det kan være mulig. Om forskere har lyst til å forsøke løse dette problemet på egen fritid og for egne ressurser, kan det brått hende at underholdningsverdien også her kan bli høy hvis de møtes til debatt etter et par års studier. Pseudo eller ikke, så vil slik forskning være ufarlig. I det minste i så henseende at resultatene av forskningen, gode eller ei, ikke vil bli brukt av mektige mennesker mot folk flest, slik som for eksempel klimapseudovitenskapen. Da jeg begynte å skrive denne kommentaren, hadde jeg et poeng, men det har jeg dessverre glemt underveis!

  • 17. november 2016 at 16:21
    Permalink

    Ah! Nå kom jeg på poenget! De som setter regler for definisjoner av vitenskaper, er de jeg kaller portvokterne. De som vokter et vitenskapelig paradigme med nebb og klør, svært ofte krydret med en solid dose politisk overbevisning. Det var på denne måten det tragikomiske fagfellevurderings-prinsippet så dagens lys. Man sørget for å få sine egne inn i juryen. Som Planck sa det, så går vitenskapen framover en begravelse av gangen.

  • 17. november 2016 at 22:29
    Permalink

    Jeg leste akkurat et sitat fra John F. Kennedy, og det fikk meg straks til å tenke på det nederste bildet i din artikkel:

    For the greatest enemy of the truth is very often not the lie — deliberate, contrived, and dishonest — but the myth — persistent, persuasive, and unrealistic. – President John F. Kennedy Yale University June 11, 1962

    Jeg har akkurat begynt å lese den nyeste utgaven av boka «Mary’s Mosaic – The CIA conspiracy to murder John F. Kennedy, Mary Pincot Meyer, and their vision for world peace», skrevet av Peter Janney. Hentet fra dedikasjonssiden. Denne gangen har jeg fryktelig lyst til å lese siste kapittel først, men skal forsøke å beholde selvkontrollen 😉

  • 30. november 2016 at 17:46
    Permalink

    Jeg takker for nok en glimrende artikkel, Jostemikk, og drister meg til å bidra med noen relaterte ‘poetiske’ linjer.

    Min venn Einstein

    Min nabo er tysk, og født med en ball.
    Jeg kaller han derfor ‘Einstein’.
    Han prater ofte, om geiter og sau,
    og om ull som går på to bein.

    ‘Einstein’ kan alt, har drevet med mangt,
    men mest av alt drevet med dyr.
    Vel forstå meg rett, ikke slik som du tror;
    han er ‘streit’, og en ordentlig fyr.

    I likheten med, sin navnebror Albert,
    som sa E er Mc kvadrat,
    har ‘Einstein’ nå, sin tese helt klar,
    for Nobèlprisen er han parat!

    Teorien er om, å fungere som sau,
    som medlem i flokken av får.
    At man da må være, reindyrka sau,
    sier ‘Einstein’ at ingen forstår.

    Dette forklarer et dagens dilemma;
    sauer som breker «nok-det-er-nok!”.
    Protester fra sau, som lager problemer,
    for Banker og ‘bikkjer’ og ‘saueflokk’
    Brandulph (p.t. «Protestsau»)

  • 30. november 2016 at 20:27
    Permalink

    Supert, Brandulph!

  • 30. november 2016 at 21:07
    Permalink

    🙂 Takk for den, Jostemikk! Den klipper jeg ut, rammer’n inn med gullramme, og henger’n på veggen i furtebua!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: