Den gang det sto Felleskjøpet på dasspapiret

Den gang da jeg vokste opp, det er så lenge siden at isbreen fortsatt lå kilometerhøy rett nord for Oslo, var dasspapir så ymse. De finere fruer på Frogner hadde nok den gang som nå tilgang til mykt papir for sensible rumper, men for resten av oss var det ymse kvalitet på det vi tørket oss bak (og foran) med.

Selv var jeg så heldig at barndomshjemmets bestyrere hadde råd til og kjøpte ordentlig dasspapir. På ruller. Kvaliteten var som regel av typen hard og glanset, og dette medførte rett som det var at glien var bedre enn selv de beste langrennskiene til Northug og Johaug i Falun under Ski-VM. Mye av det var dessuten laget av re-sirkulert avispapir, og restene av bokstaver og setninger var fortsatt leselige. Den egentlige re-sirkuleringen var egentlig at papiret gikk fra avisenes til heimens trykkerier.

Utedassens mangel på bekvemmeligheter

Da jeg var guttunge var det fortsatt mange smågårder igjen i Østfold, og mange av dem hadde fortsatt utedass. Noen av dem som et lite tilbygg til vognskjul eller låve, mens det på de større gårdene ofte var enkeltstående byggverk med flere seter, noen med innlagt strøm og ei naken lyspære som lyste gult under den mørke årstiden.

Utedass
Utedass for fattigfolk. Bilde: Wikimedia

Flerseters utedass
Flerseter fra storgård. Bilde: Jostemikk

Dasspapir var ofte fraværende slik vi kjenner det i dag på ruller. Som regel sto det Felleskjøpet på det papiret vi måtte benytte oss av, og dette var stivt, hardt, flerlags papir, og det var fullstendig ubrukelig uten bearbeiding. Først måtte en rive ut et stykke i passende størrelse, og deretter skille lagene. Da gjensto det viktigste, og det var å ta tak i to ender av stykket og frottere papiret ved å gni hender og knoker hardt sammen, men ikke så voldsomt at papiret revnet. Det sistnevnte var det ikke særlig påtrengende fare for skulle skje, for vi snakker om så solid papir at man kunne flette slepetau av det.

De royale tryner kopende på dassveggen

Av en eller annen mystisk årsak var det mange steder hengt opp bilder av medlemmer av kongefamilien på disse utedassene. Om dette var gjort av hevntrang overfor de øverste av de øverste blant samfunnets såkalte vinnere vet jeg derfor ikke, men det er nærliggende å tro at det fra tid til annen ble utført noen grove majestetsfornærmelser de gangene en trengende akkurat hadde gjort seg ferdig, for deretter å oppdage at det var aldeles tomt for papir av alle kvaliteter, med unntak av bildene av de royale som hang på veggen klemt fast av rustne tegnestifter.

De kongelige på dassveggen
Kongelige prydet ofte veggene på utedassen. Bilde: Aftenbladet

I våre dager har det blitt mye enklere og mer behagelig å utføre slike handlinger, og det kan med største enkelhet gjennomføres som en planlagt og vel gjennomtenkt hevn overfor de en ikke har særlig til overs for.

Dasspapir

5 thoughts on “Den gang det sto Felleskjøpet på dasspapiret

  • 13. mars 2015 at 11:08
    Permalink

    Ha-ha! Ja, det er mange minner om så mangt. Da jeg vokste opp, hadde vi to-roms utedo, den ene med to hull, den andre også med to hull pluss en barnedo. Fortsatt husker jeg, med stor misnøye, alle telefonkatalogene som endte opp på do, men de kunne jo benyttes når det var slutt på aviser og annet uegnet papir. Husker også hvordan kaggen måtte dyttes over ende fra tid til annen, slik at ikke kontakten skulle bli altfor intim. I dag tror jeg det ville bli svært problematisk å benytte telefonkatalogen 1881.no 😉

  • 13. mars 2015 at 11:30
    Permalink

    En jeg kjenner opplevde at kaggen ble speka (dialekt for bånnfryst) under OL på Lillehammer. Vinteren da var svært kald, og kaggen var så hard at han ikke fant annen løsning enn å få banka et tynt hull i den ved hjelp av et armeringsjern, hvorpå han stappa etter et par fenghetter som gjorde vei i den frosne vellinga da de smalt. Nød lærer naken kvinne å spinne osv.

    På nabogården der jeg vokste opp var ikke gårdkjerringa allverdens stiv i engelsk. Hun måtte allikevel ha fått med seg at noen kalte det glade hjørnet for WC. På døra til utedassen malte hun derfor, etter beste språklige hukommelse og med røde bokstaver dette:

  • 15. mars 2015 at 15:01
    Permalink

    Som guttunge var jeg gjeter-gutt på ei seter i Eggedal, som grenset til Hallingdal, og dassen var plassert slik at den var en ‘grensestein’. I ‘hine hårde dager’ var det jo som kjent mye ufred om hvem som hadde rettigheter til beite og land, og budeia sa til meg at dassen var plassert nettopp der, slik at den ga oss anledning til å ‘drite i Hallingdal’.
    Papiret på dassen var for det meste ‘Familien’ og ‘Hjemmet’, delt på langs og tvers, som ble tredd på en spiker banket gjennom veggen fra utsiden. Fra tid til annen hang der et tørk som jeg begynte å lese, noe som medførte at jeg måtte søke etter resten blant tørk som var tredd på spikeren, men ofte uten hell. Min barndom var således preget av mange historier med ‘store hull’ og/eller uten ende. Takk for gode minner, Jostemikk! 🙂

  • 25. november 2015 at 01:17
    Permalink

    Som en liten kommentar til hvorfor det ofte hang bilde av kongefamilien på norske utedoer.
    Man brukte ofte, som flere har skrevet her, aviser og ukeblader til å tørke seg med.
    Men av respekt (!) for kongefamilien ville man ikke tørke seg bak med kongefamiliens ansikt. Så hang man heller det avrevne kongefamilie-bildet på en spiker.
    Slik begynte det visst nok, og senere innramming av bildene (noen steder) kommer nok av økende velstand og pyntebehov.

  • 25. november 2015 at 15:26
    Permalink

    Høres ut som en plausibel forklaring, Ola.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: