Espen Naumann

Når en av hovedpersonene etter terrorbomba ved Høyblokka den 22. juli 2011 vitner falskt, er det et problem.

En tid tilbake la jeg denne saken «død» fordi det er litt leit å skrive om dette. Naumann er en svært god fotograf. Det er ikke et argument for å legge en slik sak død, det dreier seg om personlige subjektive oppfatninger på grunn av måten han forteller om mennesker i Oslo ved hjelp av sine fotografier, men det var slik jeg valgte avslutte saken tidligere. At han var med på å hjelpe den hardt skadde Mirakeljenta der hun lå bevisstløs med store skader er hevet over tvil, og at han ved å hjelpe til med å bære henne ut mens ambulansepersonellet sto og slang ved nummer 55 kan ha vært med på å redde livet hennes er like sikkert. Han utsatte seg også for stor fare ved å gå inn i den utbombede lobbyen og å utsette seg for alt som raste fra fasaden av Høyblokka. Det er heltemateriale i dette, og jeg har latt det veie tyngst. Det er ikke alle forunt å ha en kollega som utsetter seg for slikt for å redde livet ditt under en krisesituasjon. Derfor vil jeg være svært forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg i resten av denne artikkelen. Problemet er at jeg har omtrent like lyst til å gi ham en klem som jeg har til å dra ham skikkelig i øret. Her er hvorfor.

Bortsett fra noen nye bilder er alle sitatene hentet fra Et viktig vitnemål fra 22. juli 2011-terroren i Oslo. Et poeng verdt å merke seg er at det var han jeg har kalt jakkemannen, tidligere også mannen med genseren, som fant Mirakeljenta. Han gikk direkte bort og fant henne etter at han hadde jaget den andre bombemannen ut i bassenget på Johan Nygaardsvolds plass. Han oppholdt seg der en god stund, og han veivet med armene og ropte sikkert inn til Espen Naumann som sto under tak inne i den utsprengte lobbyen i Høyblokka. Naumann tok da også et bilde av jakkemannen da dette skjedde. Hvorfor jakkemannen er fullstendig utelatt fra heltehistorien om det som skjedde rundt Høyblokka den 22. juli 2011 kan vi jo bare gjette oss til. Noen vitner ville man trolig ikke la slippe til etter den triste terror-dagen. Her er det som forhåpentligvis blir en av mine tre-fire siste oppdateringer om 22. juli-saken før jeg begynner å konsentrere meg om mer oppbyggende stoff. Den ene av dem tør jeg muligens ikke å skrive om.

Hva Espen Naumann fortalte til VG

Jeg går rett på sak og halvfete uthevinger er gjort av meg.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli/reddet-livet-til-mirakeljenta/a/10032987/

En drøy time før terrorbomben gikk av var vaktførstebetjenten ferdig på jobb i Departementenes servicesenter. Han leverte tjenestekortet sitt til kollegaen, hun blonde sommervikaren, i vaktposten i førsteetasjen i Høyblokka. Det gjør han etter hver eneste vakt. Kortet gir ham tilgang til hele regjeringskvartalet.

Da kan vi anta at han ga fra seg tjenestekortet og tok fri for helgen rundt klokka 14.20. Han hadde derfor ikke tilgang til lukkede områder i Regjeringskvartalet den drøye timen han var nede ved havna for å fotografere. Dette er i så fall viktig, for det er den mest alvorlige og prekære timen i hele Regjeringskvartalets historie det som skjedde i tidsrommet han var borte. Det som videre skjedde var at han var på vei opp til Regjeringskvartalet igjen for å hente bilen og dra hjem og hadde kommet til Høyesterett i Grubbegata da da bomba eksploderte. Da var klokka 15.25.22. Derfra tok han bilder «med kameraet på skuldra» mens han gikk raskt oppover mot Høyblokka. Han gikk inn i lobbyen, og videre ut på andre siden der han fant Mirakeljenta. Dette er det han forteller. Etter at han har fått hjelp og sammen med to fra politiet bar henne fram til de ventende Ambulansene i Akersgata, og deretter hjelper til å bære ut hennes døde kollega, blir han nektet videre deltakelse i hjelpearbeidet fordi politiet oppdager at han ikke har tjenestekort/identifikasjon. Her er hans egne ord fra vitnemålet under 22. juli-rettssaken i Oslo tingrett om dette, slik VG skriver om det, og igjen er halvfete uthevinger gjort av meg.

– Bortvist av politiet
Vaktførstebetjent Espen Naumann kunne ikke identifisere seg og ble bortvist da han skulle hjelpe skadde.

Det fortalte han i retten fredag. Han hadde på det tidspunktet gitt livreddende hjelp til Anne Helene Lund (Mirakeljenta) og sørget for at hun ble kjørt bort i en ambulanse. Deretter hadde han hjulpet til med å tildekke og bære bort en av de drepte.

– Jeg fikk beskjed fra en polititjenestemann om å forsvinne fra området. Jeg prøvde å identifisere meg, men jeg ble jaget ut av området, sa han.

Det vi vet utfra Naumanns egne ord er at han la igjen tjenestekortet sitt hos Mirakeljenta, eller Anne Helene Lund, da han var ferdig på jobb den fredagen. Han rakk allikevel å hjelpe og bære henne ut etter å ha funnet henne hardt skadet, samt å bære hennes døde kollega vekk fra området og ned til ambulansene. Det var først etter dette at han ble jaget vekk fra området fordi han ikke kunne identifisere seg. Det er her det problemet oppstår som jeg så gjerne skulle forstått på en slik måte at det ga mening til Naumanns forklaring. Det er klart at han ikke hadde tjenestekortet når han hadde levert dette fra seg, og det ble sammen med hans kolleger blåst ut av resepsjonsområdet og ut mot Akersgata, og da er det ikke så enkelt å finne det. Det ville høyst sannsynlig være tapt for alltid. Men saken er at han hadde det på seg da han bar Mirakeljenta vekk fra restene av den knuste lobbyen/resepsjonen. Han hadde det på seg da han la henne ned på båren, og han hadde det på seg da han reiste seg opp etterpå.

Espen Naumann har akkurat vært med på å redde Mirakeljenta som ligger på båren og endelig blir tatt hånd om av fagpersonell. Han har tjenestekortet på plass i kortholderen som henger i ei reim rundt nakken.

Det var her jeg tidligere til slutt valgte å overbevise meg selv om at kortholderen var tom. Da hadde jeg film av dårligere kvalitet å klippe bildet ut av, og Naumanns innsats og hans foto-skildringer av mennesker på gata i Oslo gjorde også sitt. Han er en så god fotograf at han ikke skulle behøve jobbe i DSS, og dette minner meg om noe en kamerat av meg sa en gang. – Det er noe galt med landet vårt når en sanger som Rene Andersen må jobbe som rørlegger. Nå har jeg aldri undersøkt om han faktisk er rørlegger, men meningen med det kameraten min sa var i hvert fall klar. Så jeg ønsket at Espen Naumann ikke vitnet falskt. Nå klarer jeg ikke å overtale meg selv mer, samme hvor mye også jeg kunne trenge en ekte 22. juli-helt. Kortholderne til de forskjellige ansatte i DSS er forskjellige, og kortene muligens like så. De har sikkert forandret seg opp gjennom årene også, men her er i det minste et kort fra en kollega av Naumann i DSS. Jeg legger til at jeg har snudd bildet opp ned. Dette fordi tjenestekortet var plassert motsatt vei i kortholderen.

https://www.dss.dep.no/vare-tjenester/

 

Hvorfor dette er viktig

Det er viktig fordi en tjenestemann, en vaktmann i DSS, ikke ble gjort rede for den siste timen før eksplosjonen. Ifølge hans egne ord ga kortet ham adgang til hele området i Regjeringskvartalet. Han ga helt tydelig ikke fra seg dette tjenestekortet slik han fortalte, og når han vitnet usant om dette må vi stille spørsmål om hvor han egentlig befant seg den neste timen. Joda, han kan ha dratt til havna og tatt noen bilder, men hvorfor ga han ukorrekt vitnemål om innleveringen av tjenestekortet?

6 thoughts on “Espen Naumann

  • 6. juni 2017 at 10:46
    Permalink

    Espen Naumann forteller til VG at han dro nedover mot Akershus festning etter at han var ferdig på jobb og hadde levert tjenestekortet, og der tok han noen bilder i sommerværet. Regnvær hører også sommeren til, men det er merkelig at denne betegnelsen benyttes for en dag det var så dårlig vær.

    En drøy time før terrorbomben gikk av var vaktførstebetjenten ferdig på jobb i Departementenes servicesenter. Han leverte tjenestekortet sitt til kollegaen.

    Espen gikk ut av bygget og nedover mot Akershus festning hvor han tok noen bilder i sommerværet. Så gikk han tilbake mot regjeringskvartalet, og inn i Grubbegata i det bilbomben går av.

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli/reddet-livet-til-mirakeljenta/a/10032987/

    Det var først når han hadde vært der ned, av meg tidligere beskrevet som en tur til havna, og var på tur oppover til Regjeringskvartalet igjen, at bomba eksploderte. Da han kommer til Høyesterett smeller det. Han forteller med egne ord i intervjuet hvordan han «mister» de første tjue sekundene før han tar det første bildet. VG viser dette bildet, og skriver at det er tatt 22 sekunder etter eksplosjonen.

    null

    Espen Naumann lot seg også intervjue av Publikt.se, en nettavis for det svenske fagforbundet. Her forteller han en helt annen historie.

    Espen Naumann hade just avslutat sitt arbetspass på regeringskansliet i Oslo när bomben exploderade 22 juli. Tryckvågen hann i fatt honom och med kameran i handen sprang han tillbaka genom de söndertrasade kvarter som nyss rymt hans arbetsplats.

    Strax efter klockan tre på eftermiddagen 22 juli var Espen Naumann på väg mot hamnen i Oslo. Han hade just gått av sitt pass som vakt på regeringskansliets säkerhetsstab.

    – Jag tycker om att fotografera och hade tänkt ta lite bilder på stan innan jag fortsatte hem. Jag ville se sista etappen av Tour de France på tv.

    Så blev det inte.

    Bara 100 meter från jobbet, ungefär vid fiskeridepartementet, nåddes han av den våldsamma tryckvågen.

    http://www.publikt.se/artikel/hans-arbetsplats-var-terroristens-mal-13714

    Her sluttet han på jobb nesten en time senere, og dro aldri til havna, eller Akershus festning. Han rakk det ikke, for han kom bare hundre meter nedover i Grubbegata før eksplosjonen tok ham igjen. Dette er en helt annen historie enn han forteller til VG. Nå har han heller ikke problemer med tankene de første tjue sekundene før han tar bildet, for nå tar det to minutter før han får summet seg til å trykke på utløseren på kameraet. 22 sekunder har blitt til to minutter.

    null

    I den ene historien er han på vei tilbake fra Akershus festning, og i den andre var han på vei dit, men rakk bare hundre meter før det smalt. I den ene fortellingen slutter han på jobb en drøy time før klokka 15.25.22, mens i den andre slutter han rett etter 15.00.

  • 6. juni 2017 at 11:07
    Permalink

    Denne historien forandres hele tiden. Her er fra da han fikk medaljen for edel dåd.

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli-ofrene/i-dag-fikk-22-juli-helten-espen-medalje-for-edel-daad/a/10054244/

    Naumann hadde gått av vakt og var på vei tilbake for å hente bilen, etter et par timer på fotojakt ved Akershus festning. Han gikk rett inn i den utbombede resepsjonen og fant sine to kollegaer liggende utenfor bygget.

    Når var det egentlig at Neumann gikk av vakt den dagen, og leverte tjenestekortet som han ikke leverte? Rett før halv to, halv tre, eller halv fire? Dessuten gikk han ikke rett inn i resepsjonen og ut og fant Mirakeljenta. Det var jakkemannen som fant henne, og han holdt på i rundt to minutter og prøvde å få hjelp av skyggene inne i resepsjonsområdet, der den ene var Espen Naumann.

  • 6. juni 2017 at 11:55
    Permalink

    I boka Året utan sommar: Berättelser från Utøya av Erika Fatland skriver forfatteren dette:

    null

    Det er minutter siden han gikk av vakt, og det er en drøy time. Det er også to timer. Alt dette til tross for at tjenestekortet han har hengende rundt nakken forteller en annen historie, at han aldri gikk av vakt den ettermiddagen.

  • 6. juni 2017 at 15:42
    Permalink

    Her er fra vitnemålet under 22. juli-rettssaken i Oslo tingrett, og jeg minner om at han har avlagt ed om å fortelle sannheten.

    https://sites.google.com/site/breivikarkiv/transkripsjoner/anders-behring-breivik-rettssaken-transkripsjonene-2012-04-27

    14.13 Espen Naumann tar plass i vitneboksen. Han jobber som vaktførstebetjent i Departementenes servicesenter (DSS).

    14.13 Vitnet Espen Naumann avlegger vitneed.

    14.14 Naumann: – Jeg hadde gått av vakt 14.15. (jobbet i departementenes servicesenter). Jeg befant meg ved Fiskeridepartementet i Grubbegata da bomben gikk av.

    Ingen ytterligere forklaringer om hvor han hadde dratt, eller at han hadde levert tjenestekortet sitt i resepsjonen. Og hans videre vitnemål bekrefter løgnen om at han hadde gjort dette. Han innrømmer å ha tjenestekortet/-beviset på seg:

    14.23 Naumann: – Jeg ble bortvist fra området av en polititjenestemann som jaget meg vekk. Jeg prøvde å legitimere meg ved å vise skiltet mitt.

    Han avsluttet arbeidsdagen til forskjellige tidspunkter, og han leverte ikke inn tjenestekortet som han fortalte da han ble gjort til en helt av VG. Å ikke levere inn dette når du går for dagen og vakta er over, må være et tjenestebrudd. Han har selv forklart at tjenestekortet ga ham tilgang over alt i Regjeringskvartalet, og han har derfor kunnet bevege seg hvor han vil, kanskje i over to timer, kanskje i over en time, men helt sikkert ikke bare den korte tiden det tar å bevege seg hundre meter sørover Grubbegata før det smalt.

  • 6. juni 2017 at 22:53
    Permalink

    Veldig bra og viktig artikkel, Jostemikk. Rettsstaten Norge er en stor vits, de når deg ikke engang opp til anklene i etterforskning. Vi er nødt til å konkludere, at OM de har etterforsket disse ting til bunns (noe jeg finner himmelrautende usannsynlig) så har de likevel VALGT å LYVE hele befolkningen rett i fleisen, om ALT. Og dette er ikke det værste, det værste er at de høyst sannsynlig fattet beslutningen om å lyve og å konstruere en gjennomsyret falsk virkelighet lenge lenge før 22 juli 2011.

    Skulle din fantastiske etterforskningsinnsats resultere i en gjenåpning av saken, noe som er innlysende nødvendig, så må man vel leie Oslo Spectrum for å få plass til alle tiltalte. For spørsmålet om HVEM SOM LYVER må antakelig snart endres til å finne ut HVOR MANGE DE EGENTLIG ER.

    Jeg tror vi gjør lurt i å sørge for at din nettside og dine artikler og kommentarer blir sikkerhetskopiert og gjerne spredt til så mange som mulig. Dette for å sikre at din etterforskning og dine svært så verdifulle avsløringer ikke kan gå tapt, om «noen» skulle forsøke å sabotere ditt arbeide. Interesserte og datateknisk nogenlunde oppegående folk kan kikke på verktøyer som f.eks http://httrack.com.

  • 7. juni 2017 at 00:15
    Permalink

    For spørsmålet om HVEM SOM LYVER må antakelig snart endres til å finne ut HVOR MANGE DE EGENTLIG ER.

    Det er noe jeg har tenkt mye på. De er mange, og de sitter i alle viktige posisjoner. Alle spor peker i retning Tyskland. Når det gjelder 22. juli-saken er det dratt inn mange til. Alle de som lar seg bruke fordi de på en eller annen personlig måte brenner for saken. The Cause. Disse kan være så ymse typer mennesker. Du skal ikke se bort fra at de på sin egen forkvaklede måte føler seg på bristepunktet fulle av kjærlighet for fedrelandet. De på toppen har det ikke slik. De tjener kun seg og sine.

    Det kan nok være lurt at noen tar vare på denne bloggen, for vi er i ferd med å oppleve den største bokbrenningen noen sinne. Internet er den eneste trusselen de står overfor. Alt annet har de kontroll over. Det sier seg selv at det bare er spørsmål om tid før de tenner fyrstikka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: