Julehistorie fra Glommaisen

Nok en fantastisk historie fra Sildrepissa Tidene. Takk skal du ha, Slarve! Smilefjes som blunker

Sildrepissa-Tidene
Redaksjonslokalet til Sildrepissa Tidene

NR14. 28/12-06.

Red. Tørre Jamnfelt.

Julehistorie fra Glommaisen

Denna historia stammer fra gamledager. En nordlending med navn Sværre Asmar Flabben vart møkklei mørketia og kulda norpå og reiste sørover for å finna varmere strøk. Hvor langt syd han egentlig hadde tenkt seg visste han ikke, men planen var å reise sørover til’n vart fornøyd.

Da toget noen dager inn i reisa gjorde en kort stopp på Hamar stasjon, hadde Asmar fått et glimt av Mjøsstranda med lettkledde damer og noe som i farten så ut som palmer i det fjærne. Derfor hoppa’n av toget i bunnsolid overbevisning om at målet var nådd – han var i syden!

Det at «palmene» viste seg og være høyreiste furuer, og de lettkledde damene ikke viste stort mer enn leggene, la ingen demper på den elleville nordlendingen som i sommervarmen trudde han hadde kommi til paradis. Han slo seg løs som en til da godt innpakka pakketurist skal gjøra når han ankommer varmere himmelstrøk. I full galopp med bar overkropp i kalkhvit marmor og ikke fullt så hvit ullmakko bortetter Ridehusstranda i hæla på hylende Hamardamer bar det, og Hamaroppholdet var ikke en time gammalt engang før et par tilkalte langkøller tvang’n i kne i strandgrusen.

Domprostens hustru var en av fruene som hadde vassa og kost seg helt opp til mammelukk-kanten den dagen den hvitkalka nordlanstrompeten Sværre Asmar Flabben gikk pipstilk-amokk bortetter Mjøsen’s strand så vasskødda sto. At «Vesle-Sværre» hadde forvilla seg ut gjennom en åpning mellom to knapper i makkoen midt i gledesrusen var et skjebnens ulykkelige puss som sørga for en dom på tre måneder for «Særdeles usæl opptreden på grensa til sodomi av værste sort!» (Her er det grunn til å tro at domprostinnens harmdirrende og hevngjærrige knokkelfinger veide tungt på vektskåla, for Hamarsinger generelt var vant til langt værre ting enn at tuten stakk litt langt ut på en lykkerusforvirra trompet fra nord.)

De neste sommermånedene ble dermed tilbragt på kavringbakken sammen med et råbarka klientell som lo seg fillete så snart’n åpna kjeften. Her må det tillegges at Mjøsfolket ikke var spesielt vant til eksotiske dialekter fra nord på den tia, og replikker som: «Kor ha dokker gjort av kokosnøtter’n dokker’s?» gikk ikke veldig fort i glømmeboka. Det at Asmar var hårsår og temperamentsfull i tillegg til å inneha en fysikk som en tørrfisk, gjorde tilværelsen bak lås og slå ytterst pinefull og blåflekkete.

Derfor var det ikke så rart at da han slapp ut etter endt soning tok seg en rangel som mangla sidestykke tilogmed på Hedemarken! Oppsparte midler fra flere år med lofotfiske forvant som dugg for sola med vill og utagerende festing fra morra til sen kveld på Grand Hotell. At festinga foregikk innendørs gjorde at den milde høstens gang mot den mest beinharde vinteren i manns minne gikk upåaktet hen for Asmar. Han trudde fortsatt at’n var i syden, og lyset, eller det vil si vintermørket, gikk ikke opp for’n før han våkna blakk og frøsin i ei snøfonn uttafor Hotellet et stykke ut i desember.

Den grusomme virkeligheta slo ner som ei bombe i den spinkle nordlenningen, og med noe som minte mest om granatsjokk og lokalkoma i hjærnebarken vandra’n hvileløst rundt i Hamars gater et par dager før’n klatra opp i et vanntårn på Hamar jernbanestasjon for å gjøra det slutt.

Da han sto der på toppen av vanntårnet og venta på første og beste damplokomotiv som kunne garantere en rask og rimelig smertefri reise til det endelige paradis under tonnevis av jern og stål, passerte livet hass i revy i et så sedat tempo, at da revyen var over, så hadde det første damp-loket nesten passert, og Asmar, som ikke så så bra i snøfokket, landa i kølbingen bakpå loket. Fyrbøter’n fikk dratt’n inn i varmen, og lokføreren som var fra Elverum, og rivende intresert i pilking, fylte opp den forslåtte og pessimistiske nordlenningen med varm kaffe og pilkehistorier fra Glommaisen. Når det gjaldt fisking var Asmar lutter øre, det var noe han forsto seg på, og da han gikk av toget på Elverum stasjon, hadde han en ny plan klar!

Kun i de klea han gikk og sto i og uten så mye som ei nål å setta i en villt fremmed yttervegg, var mulighetene litt grimme. Vinterkulda på de østlandske skoger var rå mot en solhungrig nordlending bortskjemt på golfstrømmer, lune fengselceller og oppvarma skjenkesteder.

Desperasjonen tvang den ellers så rettskafne stakkar’n vekk fra den smale sti, og uthus og låver ble endevendt i nattens mulm og mørke i og rundt Elverum i dagene som kom. Det hadde sin pris, men sjøl med brorparten av en haggelladning fra en triggerhappy bonde i ræva syntes Asmar at det gikk strykende. Spekeskinker, ulveskinnspels, tom-tønner, barkespade, øks og en liten Jøtulovn pluss mye anna nyttig ble med på et kjempedigert kjelkelass opp til ei vik som lokføreren hadde fortalt om noen kilometer nord for Elverum.

Ei falleferdig løe helt nedved elvekanten ble Asmars nye hjem. Et par spekeskinker hadde blitt solgt på gata, og fortjenesten var omgjort i salt, fiskesnøre og et par røkkpilker av svensk fabrikat. Fiskinga gikk unna så det grein, for vika var overvintringshøl for grovvokst harr fra store deler av glomma, og den ene tønna med harr ble salta ned etter den andre.

Etter ei uke på isen var tre tønner fulle og den solide kjelken knaka under børa da han satte kursen nerover Glommaisen for å få omsatt elvas salte sølv til klingende mynt og en liten juledram.

Nå har det seg sånn at livet ikke alltid er så rettferdig, særlig for enkelte. Sværre Asmar Flabben var en slik en som livet likte å drive ap med, og det var vel derfor isen brast under han og den blytunge kjelken et par-tre hundre meter ovafor det som nå er gamlebrua i Elverum. Strømmen er ikke helt rå akkurat der, men den var sterk nok til at Asmar ble dratt under og drev avgårde under isen mens han slo knokene blodige mot det iskalde lokket som stengte ham inne i det våte element.

Igjen passerte livet hass i revy, ikke bare livet, men tre tønner salt harr og en kjelke som representerte alt håp, passerte også i det dunkle halvmørket.

Akkurat da de siste luftmolekyla ble omgjort til unyttig og giftig kullos, åpenbarte det seg en rund liten lysning over hue på den resignerte nordlendingen som grep gudegava for alt den var verdt, og besluttsomt skalla seg igjennom et to-centimeters islag i det som viste seg og være et pilkehøl. Øra ble nesten flærra av, og skallen gjorde vondt, men med haka som anker ble’n hengende. Det tok ei stønn med pusting og pesing før det gikk opp for Asmar at denna nådegava fra gudene var altfor trang for å berge livskiten igjenom. Han rakk å takke både han Odin og han Tor for den livgivne lufta han kunne fylle lungene med før skjebnens ironiske og hjærterå lune gikk opp for’n. De ramponerte øra fanga opp lyden av kirkeklokker i det fjærne da mørket og månelyset senka seg mer og mer rundt det ensomme hue ute på Glommaisen. Stjærnehimmelen åpenbarte seg, og Asmar syntes plutselig alt var så vakkert.

Han tok ei pause i skrikinga etter hjælp og utbrøt med forbausende rolig stemme: «Ja ka du tru du Asmar….er it’j det hæran ei fin natt og døy på!»

Ikke før han hadde sagt det, glapp haka av iskanten, og Asmar glei på ny ned i dypet. Her kunne historia lett ha slutta enda en gang, men nordlendingenes seighet og evne til å overleve de dypeste kriser, pluss en god porson flaks, ville noe annet, for et nytt pilkehøl åpenbarte seg lenger nede i elva!

Også denna gangen gikk det hardt utover skallebrasken og øra, men han kom igjennom den ferske isskorpa som hadde røkki å legga seg siden sistemann forlot hølet.

Asmar klamra seg fast med den stivfrosne haka, denna gangen kjente’n at grepet var dårligere enn første gang og han speida desperat etter noe som kunne minne om håp mens han kauka og jamra etter hjælp.

Det var da han så frostrøyken fra ei åpen råk et godt stykke neafor! At det var langt dit fikk ikke hjælpe, det var eneste redningen. Han røska løs hue fra pilkehølet etter et gampedrag av vinternatta og la på svøm bortetter under isen. Redselen for å gå tom for luft eller bomme på råka gav ham både kjempekrefter og retningsans, og da råka åpna seg opp som en portal inn i himmelen over hue på’n, satsa’n alt som var igjen av krefter i den magre og sterkt nedkjølte skrotten. Tollekniven ble hogd fast i iskanten og han dro seg opp av Glommas våte favntak med en kraftanstrengelse og et grufullt primalvræl som fikk folk på tur hjematt etter julemessa over gamlebrua til å ile til unnsetning.

At den ene av døm var eieren av ulveskinnspelsen, og straks kjente den igjen, var en velsignelse for Asmar. Det bar rett i den oppvarma kasjotten på Elverum lensmannskontor, og der vanka det julemiddag med ribbe, surkål og pottitter nok til å velte en hest. Lensmannen, med god hjælp av sin trinne, ekstremt go’hjærta og ikke så reint lite relegiøse hustru, forbarma seg over den uheldige nordlendingens gripende historie om selvmordsforsøket som hadde endt i kølabingen, samt ferden under isen, korttidsoppholda i to pilkehøl, og gjenoppstandelsen i råka rett ovafor gamlebrua. Derfor ble soninga lagt til den eneste cella på Elverum lensmannskontor, slik at Asmar skulle slippe kavringbakken på Hamar og neandertal-klientellet der. Cella lå vegg i vegg med beslagsrommet som var proppfullt av beslaglagt himkok, og allerede første kvelden fikk Asmar selskap av en rødneset lensmann som fylte opp et antall lommelærker til romjulsbruk. Mot lovord om å holde kjeft fikk han ei kagge med utsøkt seksognitti og løfte om mer så fort det var tomt.

Asmar brukte soningstia godt denna gangen. Oppmuntra av fludium fra beslagsrommet skrev han boka En reise under isen fra pilkehøl til pilkehøl, og tia strakk tilogmed til for en liten oppfølger, Livsfilosofiske betrakninger fra den gale siden av et pilkehøl. Den første var lagt opp mest som ei stutt, lita reiseskildring, og den andre var basert på hva slags tanker en gjør seg når man titter ut på verden fra et pilkehøl midt ute i et isøde, og ikke har noen spesielt god grunn til å se opptimistisk på ting. At bøkene ble noen salgssuksess er å overdrive, men enganshonoraret han fikk var såppass bra at Asmar fikk finansiert reisa videre sørover motstrøms trekkfugla da vår’n kom.

Ganske mange år senere dukka det opp en nekrolog i en liten spansk lokalavis som oversatt til norsk hørtes omtrent slik ut:

Vår kjære ektemann og far Sverre Asmar Flabben har gått bort.Han vil for alltid bli husket av sin kone Esmaralda og barna Enricue, Carmencita, Juan, Emilio, Sværre jr, Fabina, Sitalita, Gonzales, Tasja, Salvatore, Carmen, Lolita og Miguel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: