Pontifex Maximus

Dette innlegget er i stor grad influert av kunnskap og betraktninger om religionshistorien som har blitt meg til del gjennom korrespondanse med Kjell Erik Midtgård. Han er svært kunnskapsrik på dette området og har velvilligst delt deler av sin kunnskap med meg. Denne kunnskapen vil danne grunnlaget for flere kommende innlegg. For meg gjelder det først og fremst å ta den tiden som trengs for å fordøye nye opplysningene og få satt brikkene noenlunde på plass, så som Pontifex Maximus-tittelen og andre lignende titler hos satanistene i Vatikanet som folk på bedrøvelig vis tror er forvaltere av kristendommen.

Hvilket lag spiller egentlig de forskjellige pavene på?

Vi skal se nærmere på Rom og Vatikanets rolle i vår generelle historie og det som har med religionshistorie å gjøre. Jeg kommer stadig tilbake til dette med at Romerriket ikke falt i Vest-Europa i det femte århundre, de bare omorganiserte seg ved hjelp av det vi kjenner som kristendommen, men som Vatikanets/katolisismens ledere anså være noe helt annet. Dette er en fortsettelse av det temaet jeg brakte på banen i de to foregående innleggene Saturn er Horus er El som i Isis Ra El og Paven er avgudsdyrker og satanist og Hedendom danner grunnlaget for kirken og Kristus.

Tittelen Pontifex Maximus beskrives slik på Wikipedia:

https://en.wikipedia.org/wiki/Pontifex_Maximus

The Pontifex Maximus (Latin, literally: «greatest pontiff» or «greatest bridge-builder») was the high priest of the College of Pontiffs (Collegium Pontificum) in ancient Rome. This was the most important position in the ancient Roman religion, open only to patricians until 254 BC, when a plebeian first occupied this post. A distinctly religious office under the early Roman Republic, it gradually became politicized until, beginning with Augustus, it was subsumed into the Imperial office. Its last use with reference to the emperors is in inscriptions of Gratian (reigned 375–383) who, however, then decided to omit the words «pontifex maximus» from his title.

Begrepet var en betegnelse på hedendommens yppersteprest/leder både før, under og etter Romerriket, hvor det i andre tilfelle ser ut til å ha blitt en tittel som også automatisk gikk til keiserne i riket. Denne hedenske ærestittel ble etter dette en ikke helt uproblematisk ærestittel, muligens stillingsbeskrivelsens mest korrekte versjon, gitt de forskjellige Pavene i Vatikanet. Pavemynten under viser pave Pius den sjettes ærestittel, Pius Sextvs Pontifex Maximvs.

 

Baiocco_1795 (1)

Neste illustrasjon fra samme Wikipediaartikkel viser Clemens XI gitt samme tittel av kunstneren. Jeg har redigert vekk bildets nederste del og løftet tittelen:

Clemens XI - Pontifex Maximus
Engraving by Christoph Weigel the Elder of Pope Clement XI, giving him the title Pontifex Maximus

Pius VI var i likhet med den nåværende pave Francis en jesuitt. Man trenger ikke være katolikk for å bli Pave, det finnes både jøder og jesuitter blant den mer eller mindre ærerike listen over paver. Jeg kommer tilbake til dette senere. Mer fra Wikipediaartikkelen:

The practice of religious and secular authority united in the sovereign has a long history. In ancient Athens, the Archon basileus was the principal religious dignitary of the state; according to legend, and as indicated in his title of «Basileus» (meaning «king»), he was supposed to inherit the religious functions of the king of Athens in earlier times.

Roman Catholic use of the title

When Tertullian, a Montanist, furiously applied the term to some bishop with whom he was at odds (either Pope Callixtus I or Agrippinus of Carthage),[29][30] c 220, over a relaxation of the Church’s penitential discipline allowing repentant adulterers and fornicators back into the Church, it was in bitter irony:

In opposition to this [modesty], could I not have acted the dissembler? I hear that there has even been an edict sent forth, and a peremptory one too. The «Pontifex Maximus,» that is the «bishop of bishops,» issues an edict: «I remit, to such as have discharged [the requirements of] repentance, the sins both of adultery and of fornication.» O edict, on which cannot be inscribed, «Good deed!»… Far, far from Christ’s betrothed be such a proclamation!

— Tertullian, On Modesty ch. 1

While the title Pontifex Maximus has for some centuries been used in inscriptions referring to the Popes, it has never been included in the official list of papal titles published in the Annuario Pontificio.

The title of «Pontifex Maximus» thus has a very ancient history, dating back to the times of the Roman Republic, but it does not predate the word «pope» itself (in Greek, «πάππας»), which is found already in the time of Homer as a name used by a child for addressing a father. This title likewise is not included in the official list of his titles, but is used in official documents such as the headings of encyclicals and similar documents, while the title «Pontifex Maximus» appears in inscriptions on buildings and on coins and medallions.

Babylonsk opprinnelse?

Fra tid til annen kan man få mye igjen for å være rundhåndet, og jeg skal gi dagens Pontifex Maximuser det at en, hvis man legger godviljen til, kan kalle det en generell tittel uten direkte tilhold til én religion. Men så er det dette med at Saturn/Apollo-dyrkelsen sitter dypt forankret i Vatikanet, bokstavelig talt, og at denne satandyrkelsen gjenspeiles i mengder av symobolikk og mer direkte i tekster, kunst og utsmykking. Dessuten har de altså ikke valgt å bruke tittelen offisielt. Det finnes flere tiltaleformer og titler som i utgangspunktet er ganske generelle. El og Baal er to, og det blir litt som å tiltale en mann Herre, hvorpå man derfor må se i hvilken sammenheng navnet er benyttet.

Babels EU-tårn en satans bygning

Det nevnes av flere at Pontifex Maximus-tittelen skriver seg tilbake til Babylonia/Babel eller mer korrekt, Bab El. Nå vet vi allerede at El-betegnelsen betyr Gud. Nå har jeg dessuten lært at forstavelsen betyr port/porten. Babylon er Porten til gud, eventuelt Guds port. Om dette betegner selve byen, en person eller en bygning vet jeg i skrivende stund ikke. Det som rinner meg ihu, som det heter, er et tydelig forsøk som ble gjort i byen på å nå det himmelske, Babels tårn. At de som sitter ved makten nå i dag fortsatt tilber de gamle babylonske guder har de selv dokumentert ved å skape en kopi av tårnet. Men dette var EU og Bab El. Hva med Paven og den irakiske byen bortsett fra det vi allerede har sett i tidligere innlegg? Babylon var deres Guds rike, såkalt teistisk styrt gjennom stedfortreder. Husker dere denne? Det dreier seg om pavenes fiskehatt Mitra, som forøvrig også har blitt båret av andre såkalte kristne lederskikkelser:

Den første Pontifex Maximus er sagt å ha vært Noas tippoldebarn, satanisten Nimrod. Det er han som er gjengitt med lang kappe på bildet av byggingen av Babels tårn over der han inspiserer frimurernes arbeid.

https://en.wikipedia.org/wiki/Nimrod

Siden har tittelen Pontifex Maximus gått videre til øverste satanistiske leder hele veien fram til pavene, som altså er stedfortreder for satans sønn. En skulle kunne tro at ekte kristenfolk ikke vil vedkjenne seg slik styggedom. Det er dette det hele dreier seg om. Hele opprinnelsen er en ondsinnet forfalskning. Frimurernes, kongenes, pavenes, biskopene og jødenes gud er ikke den samme som blir omtalt i kristendommen.

Vicarius Filii Dei

Paven er Guds sønns stedfortreder, Vicarius Filii Dei, hvilket virker å ha sine røtter i en aldri så liten politisk svindel for å legitimere maktposisjoner og rikdom på 800-tallet:

https://en.wikipedia.org/wiki/Vicarius_Filii_Dei

Vicarius Filii Dei (Latin: Vicar or Representative of the Son of God) is a phrase first used in the forged medieval Donation of Constantine to refer to Saint Peter, a leader of the Early Christian Church and regarded as the first Pope by the Catholic Church. Its interpretation has been disputed, at times, during the past four centuries.

The Catholic Encyclopedia states that «many of the recent critical students of the document, [i.e. Donation of Constantine] locate its composition at Rome and attribute the forgery to an ecclesiastic, their chief argument being an intrinsic one: this false document was composed in favour of the popes and of the Roman Church, therefore Rome itself must have had the chief interest in a forgery executed for a purpose so clearly expressed».

However, it goes on to state, «Grauert, for whom the forger is a Frankish subject, shares the view of Hergenröther, i.e. the forger had in mind a defence of the new Western Empire from the attacks of the Byzantines. Therefore it was highly important for him to establish the legitimacy of the newly founded empire, and this purpose was especially aided by all that the document alleges concerning the elevation of the pope.

Så der står vi – hvem er det som styrer og har styrt verden i mer enn 1500 år?

Babylonsk magi, babylonsk satanisme, det babylonske pengesystemet. Jøder som blir paver, jesuitter som blir paver, men hva med kristne paver, finnes de? Jeg kan ikke nok om de forskjellige pavene til å kunne svare på det, men ville ikke satt så mye som en femtilapp på at noen av dem har vært kristne. Perioden på 1500 år nevnt med halvfete typer over er altfor kort, men jeg valgte det tallet for å peke på omtrent hvor lenge ondskapen har fått spre seg fritt fra den knøttlille kriminelle staten i Roma. Det katolske imperium avløste det romerske. Perioden med menneskeofringer, tortur, voldtekstfester og annet fælt hadde begynt, og ser i disse dager ut til å gå inn i siste og endelige fase i rekordfart. Er det noen som i likhet med meg synes at dette stoffet er ørlite vrient å forstå, gjør som meg, skyld på babelsk-assyrisk fiskehattforvirring.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: