Få stjerneskudd i natt, men veldig stjerneklart for årstiden. Begynner å lære meg om slik fotografering etter å ha eksperimentert litt i natt. Det er helt ufattelig hvor mange stjerner en kan se på et bilde tatt med et femtimillimetersobjektiv. Så kan en kanskje anta at hvis man tok et utsnitt på ti prosent av dette igjen, og optikken var av høy nok kvalitet, ville en sett like mange i det bildet osv. Dette til tross, så er det avstandene mellom himmellegemene som er kolossal. Jeg sliter med å forstå størrelser, det er snickers og twist. En ting vet jeg, og det er at det er godt å se på himmelen til alle døgnets tider.
Paradoksalt nok gir det «jording» å se på stjernehimmelen. Husker en gang alene på fjellet med klar stjernehimmel da primat-skrekken grep meg over det uendelige og uforståelige. Også et tankekors med tanke på en stadig mer urbanisert verdensbefolkning med stadig mindre adgang til beskuelse av nattehimmelen, pga. forstyrrende kunstig lys og alskens uviktige adspredelser.
Tror jeg forstår hva du mener, Northolsen. Har ofte tenkt på om vi kan være født med en slags kollektiv kunnskap som har forsvunnet gradvis fra generasjon til generasjon, og at enkelte situasjoner «kobler» oss til restene av denne. Og angående dette med generasjoner, så har du rett der også. Dagens utgave, for ikke å si morgendagens, vil mangle muligheter for å forholde seg til det som fram til nå har vært basale selvfølgeligheter, rettigheter, og kunnskaper. Leste en historie om en city slicker som først som godt voksen dro på reise ut av storbyen. Han ble lei seg da det gikk opp for ham at han hadde gått glipp av noe så vakkert som stjernehimmelen hele livet fram til da.