Survival of the fittest, eller survival of the lucky? Del 2

Før jeg avslutter dette andre innlegget i serien, kommer først et tillegg til Andre påvirkninger av livet i elva. I 1971 åpnet overføring av vann fra Glomma ved Høyegga i Alvdal. Dette ga regulant/kraftprodusent to fluer i en smekk. De ca. 50 m3/s med vann som overføringa medførte, ga en solid oppsving i totalproduksjonen av kraft i og med det nye kraftverket i Rendalen som nå kan nyte godt av et totalt fall fra Høyegga til kraftanlegget på rundt 200 meter.

Denne store mengden med ekstra vann av annen kvalitet, ga foruten nye biologiske betingelser i Storsjøen, en dobling av total vannføring i Renaelva. Dette har medført at Renaelva sluttet å fryse om vinteren. Ikke en eneste gang etter 1971 har elva blitt islagt. Da forskjellige arter av insekter og fisk ga dette både fordeler og ulemper artene imellom. For ørreten nevnes en fordel gjennom utvidet beitesesong, noe som gjør det vanskelig å finne spor etter sesonger i fiskenes øresteiner (otolitter). Den økte vannføringen har også gitt lavere vanntemperatur i årets lysere måneder, hvilket også har gitt gunstigere temperatur for blant annet ørreten. I Glomma nedstrøms Høyeggadammen, har det gitt motsatt effekt. Mindre vannføring, høyere vanntemperatur om sommeren med dertil hørende lavere oksygennivå og lavere vannspeil/mindre elv, som igjen har gitt vesentlig mindre beiteområde gjennom redusert byttedyrproduksjon (insekter).

Den enes død, den andres brød

Det er jo nettopp dette vi har sett skje i Renaelva. Ikke fordi de forskjellige artene utfra naturlig seleksjon og tilpasning var spesielt godt eller dårlig tilpasset narulig variasjon i biotopen, men fordi mennesket gjennom vassdragsutbygging forandret betingelsene og laget nye spilleregler for livet under vannflata. En må kunne anta at gjedda og ørreten har felles utgangspunkt i vassdraget. De fant sine nisjer for liv og opprettholdelse av bestandene, først ørreten for flere tusen år siden, deretter gjedda som en av de østlige innvandrerne sammen med harr og sik.

Om tilfeldighetenes spill – gjelder de også innenfor den enkelte fiskeart?

Tre individer av den sterkt reduserte bestanden av ørret som har valgt strategien gyte-/næringsvandring ikke ulikt de anadrome fiskeartene er på vei oppover elva i mai. De er av en forholdsvis rasktvoksende slekt som raskt etter nedstrøms vandring som smolt der de som ved et mirakel overlevde fileteringsfabrikken (kaplanturbinene i Løpet kraftverk) slo over på en diett av småfisk i Glomma mellom Åsta og Elverum. Ca. en femtedel av fiskene som klarte finne utgangen gjennom turbinene overlever ferden, og det hele dreier seg om rene tilfeldigheter. Overlevelsesraten minker jo større individene er, og fisk over 50 cm (ca. 1,5 kg) har en dramatisk redusert mulighet for å overleve.

Nå har vi allerede det første eksemplet på surivival of the lucky. Det er et tilfeldighetenes spill satt i scene av mennesket gjennom vasskraftutbygging, noe vi her til lands bare har holdt på med drøye 100 år.

Etter at de tre individene kjente igjen vannet fra elva de ble født og vokste opp i rett sør for åmøtet (Åmot) mellom Glomma og Rena, holdt til til høyre opp Renaelva noen få kilometer, hvoretter de ble stående forvirret i de urolige vannmassene nedstrøms dammen ved Løpet kraftstasjon. Instinktet fortalte dem at de skulle svømme mot den sterkeste strømmen, men den var altfor kraftig der den kom ut fra turbinutgangene i produksjonsanlegget.

Tre forskjellige skjebner – den sterkeste (the fittest) stryker med først, nettopp fordi den var sterkest.

I tre døgn ble de tre ørretene gående og stående nedstrøms dammen uten å finne det svake utfallet fra fisketrappa. Hovedårsaken til dette var at utgangen av fisketrappa var feilkonstruert og feilplassert der den sto midt i hovedutfallet fra turbinene. Problemet ble forsterket av den store forskjellen i vannføring. 80 m3/s fra kraftverket mot 5 m3/s fra fisketrappa.

Det var lenge igjen til høstens gyting, og næringsopptak var viktig for alle tre fiskene. De var alle så store at de kunne tillate seg å være skikkelige opportunister Insekter ved store driftinger eller klekkinger av de forskjellige artene, steinsmett, ungfisk fra lake, kannibalisme, snegler – alt av rett størrelse som tilbød seg enkelt var viktig mat for å sikre vektøkning og produksjon av rogn og melke. Utviklingen av gonadene ville for alle disse tre fiskene utvikle seg raskt framover mot gytingen hvis de fikk i seg nok næring de nærmeste månedene, så næringsopptak ville være viktig hele perioden.

På morgenkvisten dukker det opp en slukfisker. På det tredje kastet får de tre ørretene som fortsatt står sammen se sluken omtrent samtidig. Jaktinstinktet etter denne blinkende, tilsynelatende skadde småfisken blir umiddelbart vekket, men den forsvinner for raskt ut av syne. På det fjerde kastet er ørretene mer på alerten, og den største, sterkeste og raskeste av dem hevder den sterkestes rett. Den piler lynraskt mot sluken på skrått bakfra, og er fortapt samtidig som den smeller kjevene i den gapende kjeften igjen over den sylkvasse treblekroken i enden av sluken.

Kampen ble like kort for både fisker og fisk, og selv om fiskereglene for Renaelva er at all ørret over 40 cm øyeblikkelig skal slippes ut igjen, valgte akkurat denne fiskeren å blåse i fiskereglene. Etter et like hardt som høylydt klask i skallen endte den sine dager ved Løphølen, 9 år og 70 cm lang. En hunnfisk i sin prektiske del av livet, og ikke minst i sin viktigste alder som gytefisk av den utrydningstruede vandrebestanden av ørret, fikk ikke ført sine viktige gener videre under kommende høsts gyting på gyteområdet ved Hansbergsvelta halvannen mil opp i elva.

Ørret nummer to dør

Dagen etter finner de to gjenlevende ørretene inngangen til fisketrappa. Turen opp ble hard for begge fiskene, og da de var likeved å kunne svømme gjennom den lille luka på toppen av damkrona tok ferden brått slutt. Videre oppgang ble hindret av en netting. De to ørretene var fanget i biologenes enveis fiskefelle uten muligheter til å komme videre noen vei.

Fiskefella var en del av fylkesmannens og hans fylkesfiskeforvalters Glommaprosjekt som var ment å være nok et avbøtende tiltak, men som flere av de andre tilsvarende virket det på mange måter mot sin hensikt.

I to dager ble de to fiskene stående fast i fiskefella før biologene dukket opp for å sjekke den for fangst. De to ørretene ble raskt hovet opp og puttet i et kar med bedøvende væske. Den minste ble løftet opp først, og ble veid, målt og påsatt floymerke. Egentlig skulle den deretter bli puttet i et oppbevaringskar med elvevann for oppvåkning, men akkurat denne dagen hadde forskerne glemt å ta med seg dette karet. Derfor ble den i stedet raskt båret over på oppsiden av dammen og sluppet ut der, før forskerne vendte tilbake til den største ørreten for å gjenta prosessen de utførte med den første fisken, før også den ble sluppet ut oppstrøms damkrona.

Den første og minste ørreten rakke å komme såpass til hektene at den rakke å svømme ut av strømsuget fra turbinene som den sakte hadde sunket mot. Den største ørreten hadde ligget for lenge i den bedøvende væsken, og var ikke en gang i nærheten av å våkne tilstrekkelig til live igjen før den kraftige strømmen sugde tak i den. Sekunder senere endte den som fiskefarse i Kaplanturbinen.

Tredje- og sistemann skal møte sitt nirvana rett oppstrøms Løpsjøen.

Etter å ha kommet seg etter bedøvelsen fulgte den siste ørreten instinktene og svømte nordover og passerte raskt den 5 kilometer lange Løpsjøen. Selv om den hadde vært den minste av de tre opprinnelige ørretene, var den av god størrelse med sin høye k-faktor og sine 55 centimeters lengde. Det menneskeskapte habitatet som innsjøen var, hadde gitt gjeddebestanden et stort fortrinn, men få av gjeddene var store nok til å anse ørreten å være et passende bytte.

I den raske strømmen nord for Løpsjøen kjente den lukta av elva den klekket i. Elva var Søndre Osa, ei vill og vakker elv som etter utløpet fra Osensjøen rant vestover nedover dalen helt til utløpet i Renaelva.

Søndre Osa var en gang ei sagnomsust ørretelv, men også her hadde vasskraftutbyggingen satt sine dramatiske spor. Søndre Osa var utbygd med reguleringsdam øverst, før to små kraftverk krevde hver sine demninger, hvorav den nederste skal spille en rolle i denne historien.

Osfallet kraftverk var det første kraftverket i Åmot kommune, og etter at Nye Osa kraftverk startet og fikk sitt vann fra bunntapping i Osensjøen, gikk hele vannføringa i elva fra Osfallet gjennom turbinrørene til kraftverket, slik at mange hundre meter av elva gikk tørr helt fram til utfallsvannet fra kraftverket igjen ble ført ut i det opprinnelige elveløpet.

Slik var det derimot ikke denne dagen i mai. Vårflommen i Osenvassdraget hadde ført til at de måtte slippe vann gjennom flomluka i Søndre Osa kraftverk. Ørreten kunne derfor svømme forbi sitt fødested i elva, og passere utfallsoset fra kraftverket, og svømme hele veien opp til dammen. Der tok ferden slutt uten muligheter for videre oppstrøms vandring.

Ørreten ble stående i kulpen nedstrøms den gamle tømmerrenna noen dager, helt til vannføringen ble stengt av regulanten, og hele vannføringa atter ble sendt gjennom kraftverket. Ørreten ble urolig, og forsøkte finne en vei ut av det stillestående, og stadig mer oksygenfattige vannet i kulpen. To uker senere var den fortsatt i live, men vannkvaliteten var nå marginalt over det som skulle til for å holde fisken levende. Få dager senere ble den angrepet av en min, uten å ha en eneste mulig flukvei. Den forsøkte stikke seg inn mellom to steiner, men det var en fånyttes strategi mot det lille, hissige mårdyret som slettes ikke skulle vært ved vassdraget. Den var etterkommer av importdyr tatt inn fra USA for å bygge opp pelsdyrnæring i distriksnorge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: