Vi skal ikke få vite sannheten om hvem som står bak kriminalitet

De som har fulgt med lenge vet dette allerede. De presstituerte forteller om voldtekter, overfall, og andre former for kriminalitet som ser ut til å ha eksplodert i omfang her i landet, men det har vært en bevisst agenda angående å tilbakeholde opplysninger om den etniske bakgrunnen til udådsmennene. Jeg tar ikke stilling til om dette er en god eller en dårlig ting i dette innlegget, men slår bare fast at det er sånn, og at det er nødt til å være et politisk ønske bak. Politikere, journalister, redaktører og enkelte organisasjoner og institutter står bak i samstemthet. Noe av det siste som ble nevnt av De presstituerte er at Statistisk Sentralbyrå nekter lage statistikk som viser hvor mange prosent av en viss type kriminalitet innvandrere står bak. Fra tid til annen har jeg fulgt tilsvarende debatt i Sverige, og der har de fulgt den samme linjen. Om det er slik også i Danmark, det vet jeg ikke, men kanskje jeg har lesere som kan fortelle oss litt om forholdene der?

Når politikere og Lamestream Media kan styre den norske opinionen i ønsket retning på denne måten, bør alle tenke litt på om tilsvarende har skjedd tidligere. Hvis innvandring er en villet politikk, og sterke krefter står bak for å få gjennomført den, må vi se om de samme kreftene har spilt oss et puss også tidligere.

Fullstendig forbud mot å fortelle at en jøde (askenasikhazar) sto bak en kriminell handling

Sitatene under er fra en oversettelse jeg har blitt tilsendt av Douglas Reeds bok The Controversy of Zion. Douglas Reed var en vel ansett journalist, forfatter og politisk analytiker helt til han begynte å grave i hva som egentlig skjedde før, under og etter andre verdenskrig. Jeg antar Reed fikk seg et like stort sjokk som alle andre som gransker det stoffet, og dermed ble han en antisemittisk ikke-person, og antisemitt-beskyldningen er et tema i denne saken.

Måten som kontrollen med statshandlinger ble oppnådd på (gjennom «rådgiver»-fenomenet som ble en fast bestanddel av amerikansk politisk liv etter 1913), er allerede vist, og denne delen av prosessen gikk forut for de andre to. Metoden som ble anvendt til å forsøke å få grepet rundt regjeringsapparatet vil bli diskutert senere i dette kapittelet. I det følgende vil erobringen av Amerikas folkesjel, gjennom kontrollen med utbredelsen av informasjon, bli beskrevet. Den var uunnværlig for de andre to angrepene.

Denne formen for politisk invasjon blir av dr. Weizmann, som studerte den da han i Russland forberedte sitt livsverk i Vesten, beskrevet slik: «teknikken for propaganda og henvendelse til massene». Beskrevet på denne måten skal teknikken her studeres i handling i det virkelige liv.

I den første del av denne boka ble leseren bedt om å bemerke at «B’nai B’rith» på et tidspunkt stakk fram et skudd. B’nai B’rith kunne inntil da betraktes på linje med andre religiøst tilknyttede grupper som KFUM eller «Columbusridderne». Dens erklærte formål var å hjelpe de fattige, syke og faderløse, samt gode gjerninger i alminnelighet. Det lille skuddet i 1913, «Anti-Defamation League» var i 1947 blitt til et hemmelig politi i Amerika med formidabel makt.

I «dobbel-tale» betyr «anti-defamation» anti-bakvaskelse (da «defamation» betyr bakvaskelse), og dette vesenet levde av bakvaskelse når det notorisk benyttet uttrykk som: antisemitt, fascist, demagog, jødehater, fremmedhater, kommunist-forskrekket, paranoid, vanvittig, sinnssyk, reaksjonær, ultrakonservativ og flere av samme kategori. Ordforrådet ligger fast og kan spores tilbake til angrepene på Barruel, Robison og Morse etter den franske revolusjon. Det sanne tilhørsforhold for en hvilken som helst skribent eller avis kan oppdages ved å telle det antall ganger varemerke-ordene blir brukt. Denne organisasjonens bedrift (normalt blir den omtalt som ADL) har vært å lage fetich-forskrekkelse ut av disse ord ved hjelp av negative gjentakelser, slik at partipolitikere hurtig benekter enhver tilknytning til disse betegnelsene. Under dette regimet ble meningsfylt debatt gjort lovløs. Det lukter sterkt av heksekunst i denne underkastelsen av to generasjoner av Vestens menn under asiatiske konspirasjoners «hokus pokus».

Da ADL ble født i 1913 hadde den kun et skrivebord i moderorganisasjonen B’nai B’riths kontor og et ganske lite budsjett. I 1933 skrev Bernard J. Brown: «Gjennom ADLs inngripen er det lykkes oss å sette munnkurv på den ikke-jødiske presse i en slik grad at aviser i Amerika avholder seg fra å påpeke at en person som det skrives negativt om, er jøde.» I 1948 skrev den jødiske Menorah Journal i New York: «Skulle kun en enkelt setning i en gjenopptrykket litterær klassiker inneholde noen urettferdighet om jøder, vil ADL omgående bearbeide den uskyldige forlegger inntil han klipper ut den fornærmende teksten. Lar en eneste uskyldig filmprodusent ta med en jødisk prototype, uansett hvor bagatellmessig, i sin film, vil de rop og skrik som da settes i gang av ADL få ham til å ønske at han aldri hadde hørt om jøder. Men hvis jøder på raffinert måte blir utsatt for propaganda for å akseptere den kommunistiske doktrine … forblir ADL taus. Ikke et ord, ingen advarsel, ikke minste antydning av grunn til forsiktighet, for slett ikke å tale om avsløring eller fordømmelse: Tross det, at det er menn høyt plassert i organisasjonens råd, som gjennom deres personlige erfaring burde vite hvordan kommunistene «infiltrerer». (Menorah Journal talte for de mange jøder som var varslet, fordi ADL angrep anti-kommunisme for å være antisemittisme.)

Her må jeg skyte inn en kommentar. Det dreier seg om dette med at de mektige jødiske organisasjonene anså anti-kommunisme for å være antisemittisme. Det ikke bare Douglas Reed som fikk et sjokk da han innså virkeligheten om hva som hadde skjedd. Den amerikanske senatoren Joseph McCarthy ble nok like overrasket da han som utsendt av myndighetene for å overvære Nürnbergprosessen, oppdaget at ingen var interesserte i fakta, tvert imot, og at det sto en mektig lobby med en ekstrem agenda bak det hele. Da McCarthy kom tilbake til USA igjen, var han rystet over det han hadde sett, og det var i realiteten ikke kommunismen som sådan han gikk til angrep på, men de mektige jødiske miljøene i USA, fordi disse og kommunistene i USA var toppstyrt av samme entitet. Han bukket etterhvert under for overmakten, og det bedrøvelige er at folk i dag tror på det falske bildet som ble skapt av ham. Tilbake til The Controversy of Zion:

Disse sitatene viser hvordan ADLs makt vokste på trettifem år. Den har presset loven om kjetteri ned over den offentlige debatt i Amerika. Ingen kritikk av sionisme eller av planen om verdensregjering får lov til å passere den uten sterke angrep. Kritikk av kommunisme tillates kun dersom den inneholder den stilltiende forståelse av at enhver krig med kommunismen ville føre til den kommunistiske verdensstat. Og i den anledning også at «Jerusalem er verdens hovedstad, likesom den er Israels» (Jerusalems sionistiske borgermester, 1952).

Amerika har i dag noen få overlevende skribenter som kjemper videre for uavhengige debatter og kommentarer. De er parate til å diskutere ethvert offentlig spørsmål i lyset av tradisjonell amerikansk

politikk og interesse med unntakelse av sionisme, som neppe en eneste av dem vil røre. Jeg har diskutert dette med fire av de førende av dem, som alle ga meg det samme svar: Det kunne ikke la seg gjøre. De, som var ansatte, ville miste deres stillinger hvis de forsøkte. De selvstendige ville ikke kunne finne noen forlegger til deres bøker, fordi ingen anmelder ville omtale dem uten tillegg av de ovenfor nevnte skjellsord.

ADL hadde, til tross for sin beskjedne start i 1913, i 1948 et budsjett på tre millioner dollar (den er kun en enkelt blant mange atskillige jødiske organisasjoner i Amerika som følger sionistiske mål med pengemidler i en tilsvarende størrelsesorden).

Menorah Journal sa, idet avisen diskuterte Anti-Defamation hysteri: «Det å bekjempe antisemittisme er blitt bygget opp til en stor industri med årlige budsjetter som når opp i millioner av dollars.» Den sa videre at formålet var «å fortsette med å slå på antisemittisme-trommen» samt å «skremme buksene av mulige bidragsytere» for å reise pengemidler. Den omtalte noen av de metoder som ble brukt (utilslørt pengeutpressing: «Hvis du ikke har råd til å ofre $10.000 på denne saken, kan du ta dine forretninger med deg til et annet sted») og sa at amerikanske jøder ble «hustlet» inn i en tilstand av massehysteri av deres selvutnevnte forsvarere.»

Menorah Journal henledet også oppmerksomheten på den forfalskning av nyhetene som skjedde hos de jødiske nyhetsbyråene som var støttet av de store organisasjonene. Den påviste hvordan en mindre krangel blant unge på Manhattan var blitt omtalt med «skremmende forsideoverskrifter som ville forlede en fremmed til å tro at det var en tsar-pogrom på gang» (på samme måte nådde tidligere «tsar-pogromer» og rabbiner Stephen Wises annonserte «pogrom i Berlin» i 1933 fram til verden). Som resultat av denne spesielle «skremselsoverskrift» utviklet det seg et massemøte i Madison Garden, der enda en politiker som higet etter presidentembetet (en hr. Wendell Willkie denne gang) erklærte: «Den voksende bølge av antisemittisme her hjemme gjør meg redd … osv., osv.».

«Massehysteri» blir ikke kun skapt blant jøder og brødpolitikere gjennom denne metoden. Den blir også fremelsket hos velmenende men uopplyste mennesker av den «sosiale» typen gjennom selvgodhetens massehysteri som en tillokkende form for selvdyrkelse. Den nå avdøde George Orwell var en av dem som hjalp til med å spre «massehysteri» på denne måten. Han var et godt menneske fordi han ikke bare oppmuntret andre til å komme de svake til unnsetning og til å hevne urettferdighet, men selv dro ned for å kjempe da borgerkrigen brøt ut i Spania. Her oppdaget han at kommunismen, da han så den, var verre enn hva han (som han trodde) var igangsatt for å tilintetgjøre. Han døde før han kunne komme til Palestina og der oppleve en tilsvarende oppvåkning, så det han skrev om «antisemittisme» var ikke annet enn et ekko av «anti-defamation»-hysteriet. Det er et så godt eksempel på fenomenet at jeg siterer det. Her avleverer en mann av et godt hjerte noe som utgir seg for å være hans egen visdom, men som er fraser av hva andre har stappet i hans ører.

Han utforsket «antisemittisme i England» og fant «et merkelig anstrøk av antisemittisme hos Chaucer». Hilaire Belloc og G. K. Chesterton var litterære «jødehatere». Han fant passasjer hos Shakespeare, Smollett, Thackeray, Shaw, T. S. Eliot, Aldous Huxley og andre, som dersom «de var skrevet i dag ville bli brennemerket som antisemittisme» (han fikk rett uten å vite det. Hvis de var blitt skrevet i dag ville de blitt brennemerket). Deretter utførte han hva amerikanere kaller «a pratfall». Han sa at «på stående fot er de eneste engelske forfattere jeg kan tenke på som tidligere enn Hitler gjorde en klar innsats for å forsvare jødene, Charles Dickens og Charles Reade». Dermed lovpriste han en av ADLs «jødehatere» som en forkjemper for jødene. I Amerika ble filmen Oliver Twist bannlyst på grunn av Fagin! Dette var ADLs verk. Dens representant, en Arnold Forster, erklærte:

«Amerikanske filmdistributører nektet å ta del i distribusjonen og reklame av filmen etter at ADL og andre hadde uttrykt frykt for at filmen var skadelig. Rank-organisasjonen trakk filmen tilbake i De Forente Stater.» Senere ble filmen frigitt etter ADLs sensur. «Toogsytti utelatelser» ble foretatt etter dens ordre og en innledning ble tilføyet, som opplyste publikum om at de kunne betrakte filmen som «en filmatisering av Dickens uten antisemittiske hensikter». (I det besatte Berlin var ADLs bannlysing slutt. De britiske autoritetene beordret Dickens fjernet fra tyske øyne.)

Jeg var i Amerika på dette tidspunktet og så derfor oppfyllelsen av en forutsigelse jeg hadde fremsatt i en bok fra 1943, der jeg skrev at slik som den hemmelige sensuren skred fram ville Chaucer, Shakespeare og Dickens en vakker dag bli rakket ned på som «antisemitter». Jeg mente at jeg her overdrev voldsomt for å for å vekke forståelsen, men det skjedde i alle tre tilfeller: En direktør for en tropp med Shakespeare som sitt spesiale ble beordret til ikke å oppføre Kjøpmannen i Venedig, Dickens ble bannlyst, og bakvaskelsesligaen satte Chaucer på deres svarteliste.

En privat organisasjon som kan produsere slike resultater er tydeligvis mektig. Det er ikke noe i verden som kan sammenliknes med det. Vincent Sheehan skrev i 1949: «Der finnes knapt en enkelt stemme i De Forente Stater som tør stå fram for arabernes rettigheter, en hvilken som helst rettighet for araberne. Men en nokså liten kritikk av den sionistiske ledergruppen blir øyeblikkelig utropt som antisemittisk.» Dorothy Thompson, hvis bilder og artikler ble trykket hver dag i hundrevis av artikler, protesterte på en liknende måte. Hr. Sheehans popularitet hos bokanmelderne falt omgående. Frk. Thompsons portrett og artikler ses sjeldent i den amerikanske presse i dag.

Hvordan oppnås denne hemmelige innflytelse? Ved hjelp av hvilke midler er Amerika (og hele Vesten) blitt brakt i en slik tilstand at ingen offentlig person kan komme til sin stilling og ingen redaktør kan føle seg sikker bak sitt skrivebord, før han har rullet bedematten ut og bøyd seg i støvet for Zion? Hvordan er presidenter og statsministre blitt lokket til å kjempe om denne gruppes gunst som brudepiker om brudebuketten? Hvorfor finner ledende politikere seg i å bli trukket gjennom hundre-dollar-per-kuvert-bespisninger for Zion eller å bli trukket fram på sionistiske podier for å motta medaljer for ytte tjenester?

Pengenes makt og utsikten til stemmer har påviselig vært maktfulle lokkemidler, men etter min oppfatning er så langt det sterkeste våpen denne makten til å kunne kontrollere utbredelsen av informasjon. Å kunne legge vekt på det en særlig gruppe ønsker og utelate alt hva denne gruppen ikke liker, for på denne måten å kunne gi en hvilken som helst utvalgt person «god» eller «dårlig» presse. Dette er rent faktisk kontroll av «massene». I dagens språkbruk er det «teknikken for propaganda og henvendelse til massene», som dr. Weizmann sa, men det er en eldgammel asiatisk kunst, og den ble gjennom en berømt begivenhet beskrevet av Mattheus og Markus: «Yppersteprestene og De «eldste» overbeviste folkemengden … Yppersteprestene beveget folket …»

Hvilke jødiske nyhetsbyråer?

Douglas Reed valgte å ikke nevne navn på disse, han skrev bare Menorah Journal henledet også oppmerksomheten på den forfalskning av nyhetene som skjedde hos de jødiske nyhetsbyråene som var støttet av de store organisasjonene. Jeg har tidligere skrevet om noen av disse nyhetsbyråene, og i motsetning til Reed nevnte jeg deres navn. Les om dette i Bankene er pressens halliker, hvorfra jeg siterer:

Reuters – et Rothschildsk propagandaapparat

Ikke overraskend viser nyhetsbyrået Reuters seg å være et barn av de sionistiske bankimperiumskreftene som har forpestet og forvrengt folks virkelighetsoppfatning i generasjoner.

History

The Reuter agency was established in 1851 by Paul Julius Reuter in Britain at the London Royal Exchange. Paul Reuter worked at a book-publishing firm in Berlin and was involved in distributing radical pamphlets at the beginning of the Revolutions in 1848. These publications brought much attention to Reuter. He later developed a prototype news service in 1849 in which he used electric telegraphy and carrier pigeons. The Reuter’s Telegram Company was later launched. The company initially covered commercial news, serving banks, brokerage houses, and business firms.[2]

The first newspaper client to subscribe was the London Morning Advertiser in 1858.[3] Newspaper subscriptions subsequently expanded.

Over the years Reuter’s agency has built a reputation in Europe and the rest of the world as the first to report news scoops from abroad. Reuters was the first to report Abraham Lincoln’s assassination, for instance. Almost every major news outlet in the world currently subscribes to Reuters. Reuters operates in more than 200 cities in 94 countries in about 20 languages.

“Paul Reuter” (Israel Beer Josafat) – nok en navneskifter

Her ser vi et tydelig eksempel på hvordan revolusjonister kuppet «sannheten» ved å dele ut nyheter i forbindelse med politiske uroligheter. Av denne grunn er det viktig å ta en titt på bakgrunnen til mannen som startet det hele, Paul Reuter.

Paul Julius Freiherr von Reuter (Baron de Reuter) (21 July 1816 – 25 February 1899), a German entrepreneur, pioneer of telegraphy and news reporting was a journalist and media owner, and the founder of the Reuters news agency, since 2008 part of the Thomson Reuters conglomerate.

Biography

He was born in Kassel, Germany, to a Jewish family. His father was a rabbi, Samuel Levi Josaphat, his mother was Betty Sanders. His birthname was Israel Beer Josafat.

220px-Paul_Julius_Reuter_1869
Paul Reuter aged 53 years (1869)
by Rudolf Lehmann.

On 29 October 1845, he moved to London, where he went by the name Joseph Josephat. On 16 November 1845, he converted to Christianity, in a ceremony at St. George’s German Lutheran Chapel in London and changed his name to Paul Julius Reuter. One week later on November 23, he married Ida Maria Elizabeth Clementine Magnus in Berlin.

Reuter, a former bank clerk, became a partner in Reuter and Stargardt, a Berlin book-publishing firm, in 1847. The firm distributed radical pamphlets at the beginning of the Revolutions of 1848, which may have brought official scrutiny on Reuter. Later that year he left for Paris and worked there in Charles-Louis Havas’ news agency, the future Agence France Presse. While telegraphy evolved, Reuter first founded the Reuters News Agency in Aachen, which transferred messages between Brussels and Aachen using carrier pigeons. This was the missing link to connect Berlin and Paris. The carrier pigeons were much faster than the post train, giving Reuter faster access to stock news from the Paris stock exchange. In 1851, the carrier pigeons were superseded by a direct telegraph link. A telegraph link was established between Britain and the European continent through the English Channel. This link was extended to the south-western shore of Ireland, at Cork in 1863. There ships coming from America threw canisters containing news into the sea. The news was telegraphed to London, arriving before the ships.

Josafat kom fra bankmiljøet

Det er ikke særlig overraskende at han kom fra bankmiljøet. Ei heller kan det komme som noe stort sjokk at miljøet han tilhørte benyttet brevduer for å skaffe seg tilgang til nyheter før det kom andre for øret. Dette var til stor fordel for blant andre Rothschild-brødrene i Frankrike og England i forbindelse med å manipulere aksjeprisene i forbindelse med den nervøse ventingen på nyheter om det endelige slaget ved Waterloo.

Wikipedia viser forsiden av en byste av Reuters satt opp utenfor hovedkontoret i London.

Reuters forside

Det er ikke særlig overraskende at de ikke viser baksiden, men den finnes andre steder.

Reuters bakside

Her er en versjon med vanlig tekst for å gjøre det enklere å forstå hva det står:

Rothschild-Reuters
To attest this & to honour Paul Julius Reuter this memorial was set here by Reuters to mark the 125th anniversary of Reuters Foundation & inaugurated by Edmund L de Rothschild, TD, 18.10.76.

Mer om opphavet til NTB og de andre europeiske telegrambyråene – Rothschild står bak alt

Jeg re-siterer:

Frem til 1918 fikk NTB utenriksstoffet levert av Wolffs som sammen med franske Agence Havas (etter 1945 AFP) og britiske Reuters dominerte byråmarkedet i Europa.

Hvem sto bak alfa-ulven, franske Agence Havas? I boka The Ruling Elite: A Study in Imperialism, Genocide and Emancipation av Deanna Spingola står blant annet:

Bok1
Bok2

Ellers er å lese på Wikipedia:

Charles-Louis Havas (5 July 1783 – 21 May 1858) was a French writer, translator, and founder of the news agency Agence France-Presse (AFP).
Born at Rouen, Havas can be regarded as the founder of the concept of a press agency. He translated information from abroad for the French national press, aware of their growing interest in international affairs. In 1825 he founded his own company to carry out such work. In 1835 he created the Agence Havas and began supplying news about France to foreign customers. He died at Bougival.

Bernard Wolff and Paul Reuter, two of his former employees, and both of whom were Jewish, with his encouragement went on to found two other renowned news agencies.

De som bestemmer over ordene og deres betydning sitter med bukta og begge endene

Douglas Reed skriver om hvordan de kontrollerer bruken og betydningen av ord som en ren hersketeknikk. Dette er et ledd i en gigantisk propagandamaskin som folk flest ikke er seg bevisst eksisterer, langt mindre at det er et demokratisk problem. Et par kjente eksempler er hvordan en hvilken som helst idiot kan slenge rundt seg med ordene konspirasjonsteoretiker og antisemitt, og dermed er det slutt på den diskusjonen som ved et trylleslag. Andre ganger gjelder det for makten bak makten at uønsket oppmerksomhet skal ties ihjel, eller de ønsker sette fokus på noen av hersketeknikkordene de ønsker bruke og misbruke for å styre opinionen.

Douglas Reed nevner også Hollywoods makt over meningsdannelsen, og de er også fullstendig eid og kontrollert av de samme kreftene. Her er et eksempel fra Vi må feie for egen dør først – sionistene er mektige i vårt land:

Om når holocaust-begrepet dukket opp i norsk media

Nok en gang nevner jeg usikkerheten bak denne statistikken. Det er store usikkerheter i scanningen til Nasjonalbiblioteket, og de har et begrenset utvalg riksaviser og lokalaviser. Selv kan jeg ha gått i surr i telling og inntasting, samt at jeg ikke har sjekket søkeresultater. Søkekriteriet ga da heller ikke muligheter til dette, fordi jeg valgte søkeresultater som var utelatt fra opprinnelig søk, noe jeg tror skyldes at Nasjonalbiblioteket har scannet treff, men ikke har lagt ut resultatet av scanningen på annen måte enn som notert treff. Jeg advarer grunnet alt dette om at grafen jeg legger ut kan være fullstendig verdiløs. Med dette sagt, så viser den ikke annet enn tallenes tale utfra de grunnpremissene jeg har nevnt.

Søkeordet er rett og slett holocaust. Først kommer tallenes tale, og deretter noen kommentarer om årsaker til at det er slik.

Her er en annen versjon for at de første og laveste tallene skal synes. Som dere ser, er første år 1961.

En eksplosiv økning fra så og si intet til over fem hundre treff – hva er årsaken?

I april 1978 ble TV-serien Holocaust: The Story of the Family Weiss lansert i USA, og året etter, i april 1979, dukket serien opp på NRK under navnet Holocaust.

Mange av treffene det året skyldes sikkert det enkle faktum at seriens navn og altså søkeordet lagt til grunn for dette innlegget dukket opp på programoversikten til NRK som alle aviser har en utgave av. I 1979 var NRK eneste leverandør av fjernsynsprogrammer for alle andre enn de som klarte få inn signalet fra Svensk TV 1 og 2.
Det vi ser kan være et resultat av et ny-ord, altså newspeak, og det kan virke som om ny orden var satt for senere aldri å opphøre. Medienes rolle i dette er total. En fjernsynsprodukson fra USA vises på fjernsynet i Norge via NRK, og siden går debatten tydeligvis titt og ofte, der ordet nevnes i økende grad i norske aviser.

Neste topp bygget seg jevnt og trutt opp mot 1999 – hva lå bak?

Media ble i årene fram mot 1999 benyttet til å sette en økonomisk erstatning for norske jøder på dagsordenen. En erstatning på 450 millioner for tap av eiendom og formuer som kompensasjon for urett, gitt av den norske staten, altså deg og meg. Her bør nevnes at verken dere eller jeg gjorde noe galt under 2. verdenskrig det jeg er klar over, og at en kan undres over hvem som mottok denne erstatningen og hvem som endte opp som mulige brukere av pengene, selv om noe står nevnt på Holocaust-siden. Jeg har i ganske lang tid studert navnene på de som ble sendt ut av Norge under krigen, og kan knapt huske mer enn en lite håndfull familiemedlemmer av disse med adresse Norge etter krigen.

I tillegg til dette dukket Norsk Holoaustsenter opp, og de har et regnskap som viser at de mottok mer en 20 millioner i 2011 som driftsmidler fra den norske staten. Oppstarten av senteret var i 2006, og i de neste 5 årene kjempet det jødiske samfunnet for å få en offentlig unnskyldning fra Norge på grunn av deportasjonene under 2. verdenskrig. Dette kapittelet nådde sin ende i januar 2012, da en askenasi-khazar, Jens Stoltenberg, på vegne av helt uskyldige innbyggere i vårt land ga andre askenasi-khazarer en unnskyldning på vegne av hele det norske folk. Var vi ikke under tysk kontroll i årene deportasjonene foregikk, og ble ikke våre kjente krigsforbrytere dømt av krigsdomstolen etter at krigen var slutt?

Når pengene eier fjernsynsprodusentene, og de samme krefter eier avisene, da beveger vi oss på svært tynn fakta-is

Det betyr rett og slett at det er makta som rår. Makta er penger, og penger skiller ikke mellom rett og galt. Det systemet som gir oss alle opplysninger og kunnskap kan misbrukes, og i verste fall snakker vi om uhyrligheter. Pengemakta skaper de alternative virkelighets-boblene vi alle befinner oss i. Makthierarkiet vi kaller media er i dag organisert som en ren ABC i potensiell maktmisbruk.

De skam-rike Rothschilds

Avslutningen av dette innlegget handler om det jeg nevnte over om hvilken makt mediene har hvis de ønsker å skjule folk og hendelser. De første gangene jeg forsøkte skrive litt om Rothshildslektens groteske rikdom og makt, kalte jeg dem ikke ved navn, men for De unevnelige. Dette har selvsagte årsaker, de ønsker ikke å bli nevnt, men det henger også sammen med noe som skjedde da jeg for en god del år siden forsøkte nevne familien og deres historie. Mannen jeg diskuterte med gikk helt av skaftet, og sa noe lignende: Nei, du har blitt lurt! Det finnes ingen Rothschild. Det er bare en vill konspirasjonsteori! Kan hans kunnskapsløshet skyldes De presstituertes sterke motvilje mot å nevne Rothschild-navnet de siste hundre årene? Her er litt statistikk fra data innsamlet hos avisarkivet til Nasjonalbiblioteket fra en tidligere sak jeg skrev:

Ta alle mulige forbehold om den fullstendige verdien av denne grafen. Gjennom andre arkiv er jeg sikker på at man vil finne solide variasjoner fra det min graf viser. Den taler allikevel sitt tydelige språk, og etter 1918 er Rothschild kun nevnt tre ganger i de avisene som Nasjonalbiblioteket har i sine arkiver.

Når demokratiet er bygget på de stemmeberettigedes kunnskap, og kunnskapen folk henter seg er fullstendig dominert og kontrollert av styrtrike bankoligarkers Lamestream Media, hvordan kan vi ha et demokrati? Det kan vi ikke. Alt er en illusjon.

4 thoughts on “Vi skal ikke få vite sannheten om hvem som står bak kriminalitet

  • 2. februar 2016 at 20:51
    Permalink

    Det er fint og viktig at du tar fram disse problemene som vi er lært opp til å tro at ikke eksisterer. Jeg har nå snart lest ferdig Douglas Reeds bok, som han avsluttet i 1956. Dersom noen tror at det har blitt bedre i våre dager så kan jeg sikkert finne noen som vil selge dem «verdifull sumpland» i Florida for en billig penge 😉

    Det lille som kommer fram i dette stykket av hva Reed skriver om i sin bok, gjør at de fleste automatisk vil forstå at hans bok aldri ble gitt ut – det fantes ikke en redaktør eller trykkeri som var villig til å ta sjansen på å ødelegge sin framtid! Han tok med seg sitt manus til Sør-Afrika da han flyttet dit. Der støvet det bort inntil hans død i 1978, da det ble funnet og etter hvert gjort kjent. Boka ble etter hvert publisert av Omnia Veritas Ltd., og ble tilgjengelig på Amazon i 2012. Den kan kjøpes her av de som måtte være interessert: The Controversy of Zion
    Den kan også lastes ned gratis som pdf-fil HER.

    Det er få bøker som har gitt meg en dypere forståelse av «makten bak makten».

  • 2. februar 2016 at 21:15
    Permalink

    Takk for kommentaren, Ingrid. Douglas Reed avslørte makten bak makten, og det er denne makten som må avsløres. Ondskapens fangarmer nådde og når ut over alt. Her er litt til fra hans bok:

    ADL (og American Jewish Committee) «satte seg føre å gjøre det amerikanske folk oppmerksomme på antisemittisme». Den opplyste jøder om at «25 ut av hver 100 amerikanere er infisert med antisemittisme» og at ytterligere 50 kunne utvikle sykdommen. Allerede i 1946 utførte den «et sterkt virkende utdanningsprogram som var ment å nå fram til hver eneste mann, kvinne og barn» i Amerika gjennom pressen, radioen, reklame, barns tegneserier og skolebøker, foredrag, film, «kirker» og fagforeninger. Dette program omfattet bl.a. «219 radiosendinger pr. dag», helsides annonser i 397 aviser, plakatreklame i 130 byer og «overtakelser» snedig bygd inn i kontorartikler, fyrstikkesker og konvolutter. Hele den nasjonale presse («1900 dagblader med et samlet opplag på 43.000.000») samt provins-, neger-, fremmedspråklige og fagbevegelsesblader ble holdt forsynt med «og anvendte» dens materiale i form av «nyheter, bakgrunnsmateriale, tegneserier og humoristiske tegninger». I tillegg distribuerte ADL i 1945 «flere enn 330.000 eksemplarer av viktige bøker som brakte vårt budskap til biblioteker og andre institusjoner», forsynte forfattere med «materiale og ferdige ideer», samt utdeling av ni millioner brosjyrer, «alle skreddersydde for de aktuelle lesergrupper de ble levert til». ADL fant at «tegneseriebøker» var en særlig effektiv metode til å nå inn i tankene hos unge mennesker, soldater, sjømenn og flybesetninger, og den delte ut «millioner av eksemplarer» av dette slaget. Dens organisasjon besto av det nasjonale hovedkvarter, public relations-komiteer i 150 byer, elleve regionale kontorer og «2000 nøkkelpersoner i 1000 byer».

    Alle mennesker som lever i vestlige nasjoner i dag, har blitt fullstendig fratatt alle muligheter til å vite og forstå noe som helst av viktighet. De tror selvfølgelig at de gjør det, etter full inndoktrinering fra barndommen, gjennom skole- og utdanningsperioden, og i yrkeslivet. De lærte fra falske lærebøker, de leste og leser den fullstendige historieforfalskningen til De presstituerte, fra Hollywood, og alt som finnes av underholdningslitteratur. Når man forsøker lufte dette for dem, slår den kognitive dissonansen ut i full blomst. Jeg vet ikke om det er mulig å bryte ned resultatet av et helt liv med rå propaganda og hjernevasking. Sannsynligvis ikke.

  • 2. februar 2016 at 23:19
    Permalink

    Danmark

    Knivdrab i Kolding: Anholdt er udenlandsk statsborger
    http://www.jv.dk/artikel/2219568:Kolding–Knivdrab-i-Kolding–Anholdt-er-udenlandsk-statsborger
    25-årig udvises efter voldtægtsdom
    http://ekstrabladet.dk/112/25-aarig-udvises-efter-voldtaegtsdom/5932533
    Flise kastet gennem forrude: Arriva nedlægger busrute
    Der kommer ikke længere bus gennem Herning-bydelen Gullestrup efter mørkets frembrud
    http://www.dr.dk/nyheder/regionale/midtvest/flise-kastet-gennem-forrude-arriva-nedlaegger-busrute
    Odense: 30 kilo flise kastet ud fra motorvejsbro, flere biler forulykker
    https://document.dk/2016/02/01/3848/
    17-årig pige skræmte voldtægtsmand væk: Nu er HUN blevet sigtet
    http://www.bt.dk/krimi/17-aarig-pige-skraemte-voldtaegtsmand-vaek-nu-er-hun-blevet-sigtet
    Helsingør: 14-årig pige overfaldet af fire ‘mørkklædte med hætter’, får spark og knytnævneslag
    https://document.dk/2016/01/26/3497/
    Midt i knivoverfald trak Stefan sin peberspray: ‘Skulle jeg bare have ladet dem stikke mig?’
    Osv. osv

    Norge
    Barnebrude i Norge: En 11-årig var gift, da hun kom til Norge, mens en 14-årig var gift og gravid med sit andet barn.
    http://jyllands-posten.dk/international/europa/ECE8411011/barnebrude-i-norge-11aarig-asylansoeger-var-gift/

    De skam-rike Rothschilds

    Mayer Amschel Rothschild quotes:
    Give me control of a nation’s money and I care not who makes the laws

    Michael Rothschild quotes:
    Fortunately, political freedom and economic progress are natural partners. Despite capitalism’s lingering reputation as the source of all the world’s evils, the fact remains that every single democracy is a capitalist country. Half a century of economic experimentation proved beyond doubt that tyranny cannot yield prosperity. … Socialism collapsed because it is a policy of unrestrained intervention. It tries to fix what is ‘wrong’ with the spontaneous, self-organizaing phenomenon called capitalism. But, of course, a natural process cannot be ‘fixed.’ … Socialism is an ideology. Capitalism is a natural phenomenon

    Baron Nathan Mayer Rothschild quotes:
    I care not what puppet is placed on the throne of England to rule the Empire, …The man that controls Britain’s money supply controls the British Empire. And I control the money supply

  • 3. februar 2016 at 10:56
    Permalink

    Takk, Spiren. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: