Vitnemålene til sikkerhetsvaktene i DSS er ikke sannferdige

Ikke løgnere eller alzheimer-pasienter

Det kan hende sikkerhetsvaktene i DSS er glemsomme. Det kan dessverre også hende at noen av dem ender opp med alzheimer. Juger gjør de garantert. Det gjør alle. Jeg tviler imidlertid på at det er løgnlyst eller teflonhjerne som er årsaken til de sterkt divergerende vitnemålene de har gitt oss. Med divergerende mener jeg at de enten er sterkt avvikende fra påtalemyndighetens påståtte hendelser, eller at de har gitt helt forskjellige typer vitnemål, eller sågar begge deler. De har mer sannsynlig blir «oppmuntret» til å fortelle det politiet ønsket at de skulle fortelle. Dette blir dermed i samme gate som det jeg skrev om Adrian Pracon. En ung mann som opplevde et helvete på Utøya, kom med mange rare fortellinger fra kaoset som rådde der, men ikke gjorde noe annet galt enn å tilslutt fortelle «sannheten» i vitneboksen i Oslo tingrett under 22. juli-rettssaken, slik påtalemyndigheten ønsket han skulle gjøre det. I det følgende er det to klare eksempler på uttalelser som er så vesensforskjellig fra gang til gang, at eneste forklaring er det jeg har nevnt om hva etterforskende myndighet ønsket at de skulle fortelle under rettsaken. Et av disse eksemplene har jeg vært inne på tidligere. Det blir også et eksempel der det synes rimelig klart å være falskt vitnemål til avisene, men som dere vil se, må vi muligens la tvilen falle tiltalte tilgode. Muligens.

Tor-Inge Kristoffersens (DSS) helt forskjellige forklaringer om samme hendelse

Det finnes mengder av eksempler hos De presstituerte angående vaktleder i DSS Tor-Inge Kristoffersens forklaring om hva som skjedde fra bombebilen ble parkert foran Høyblokka, til det tidspunkt da det smalt. Nå kommer først tre versjoner som er like, og som alle har det til felles at de kom i god tid etter 22. juli-terroren og nært knyttet til hans vitnemål i Oslo tingrett under rettssaken. Først ut er VG, som refererer fra vaktførstebetjentens vitnemål under rettssaken den 24. april 2012. Selve rettssaken startet forøvrig med hovedforhandlingen den 14. april 2012.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli-rettssaken/idet-jeg-zoomet-inn-paa-registreringsnummeret-eksploderte-det/a/10073366/

– Idet jeg zoomet inn på registreringsnummeret eksploderte det

– Den kjappeste måten å finne ut hvem som eide den var dersom vi zoomet inn på bilen for å finne kjennetegnet. Idet jeg zoomet inn på registreringsnummeret eksploderte det, sier Kristoffersen.

Tor-Inge Kristoffersen zoomet inn på bombebilen

Det man må bite seg merke i her er forklaringen til vaktførstebetjent Kristoffersen om at han akkurat rakk å zoome inn på nummerskiltet på bombebilen, og så smalt det. Dette var også versjonen i NRK fire måneder tidligere, 22. desember 2011:

https://www.nrk.no/norge/sa-bombebilen-da-det-smalt-1.7925625

Så på nærbilde av bombebilen da det smalt i Regjeringskvartalet

Vaktene i Regjeringskvartalet hadde zoomet inn på nummerskiltet til Anders Behring Breiviks varebil da bomben gikk av, men rakk akkurat ikke sjekke eieren.

Vaktførstebetjent i Departementenes servicesenter (DSS) Tor-Inge Kristoffersen
Vaktførstebetjent i Departementenes servicesenter (DSS) Tor-Inge Kristoffersen

Zoomet inn på nummerskilt

Vaktene i kjelleren under Høyblokka fortsatte arbeidet sitt med å undersøke den feilparkerte varebilen selv om de ikke fant noen sjåfør. Tor-Inge Kristoffersen ville ringe eierne av bilen for å få den fjernet.

Han zoomet derfor inn på nummerskiltet til varebilen bare sekunder før bomben gikk av.

– Akkurat i det jeg zoomet inn på registreringsnummeret på bilen gikk den i lufta. Kameraet som hadde zoomet inn ble borte, og skjermen ble svart. Halvparten av kameraene i det området mistet vi, og skjermene ble svarte. Resten av kameraene viste bilder fulle av røyk, forteller Kristoffersen.

Han satt klar med sin egen mobil for å sjekke hvem som eide varebilen.

– Før vi rakk å komme så langt gikk bilen i lufta.

Vi ser at Kristoffersen gjør et ekstra stort nummer ut av det som er det soleklare hovedformålet, nemlig å fortelle at han akkurat rakk å zoome inn på bilskiltet på bombebilen før det smalt. I NRK Brennpunkt-dokumentaren 22.07 forteller Tor-Inge Kristoffersen dette svært grundig, og NRK viser opptaket fra overvåkingskameraet og innzoomingen av bilnummeret på bombebilen, og Kristoffersen forteller hvordan det siste han gjorde var å zoome inn for å finne nummeret, og således eieren, hvorpå det siste han rakk var å ta opp mobilen for å taste registreringsnummeret til bilregisteret. Han rakk bare å slå halve nummeret før det smalt. Dette illustreres av de fire neste bildene, som jeg lar stå uten ytterligere tekst.

Tor-Inge Kristoffersen NRK Brennpunkt 22. juli 2011

Tor-Inge Kristoffersen NRK Brennpunkt 22. juli 2011 2

Tor-Inge Kristoffersen NRK Brennpunkt 22. juli 2011 3

Tor-Inge Kristoffersen NRK Brennpunkt 22. juli 2011 4

Problemet med disse tre svært samstemte forklaringene ville vært ikke-eksisterende hvis det ikke var for det første vitnemålet som kom fra vaktførstebetjenten i DSS. Politiets operasjonssentral fikk inn en melding fra vaktførstebetjenten i DSS og noterte den som mottatt 22. juli 2011 klokka 15:32, hvorpå de startet avhør av ham samme dag klokka 19:10. Fra ABCNyheter den 19. oktober 2011:

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2011/10/19/139487/telefonavhor-av-regjeringsvakt

Telefonavhør av regjeringsvakt

Her er avhøret av vaktførstebetjenten fra regjeringskvartalet som varsler om bombemannen.

Teksten under viser en ordrett gjengivelse av avhøret som er loggført:

Klokken: 1910 den 22. juli 2011.

«Kl 1532 i PO loggen var det loggført at en person hadde løpt fra en hvit varebil før det smalt.

Innringeren av meldingen ble identifisert som Vaktførstebetjent ved Regjeringskvartalet.

Førstebetjenten forklarte at han var på jobb i vaktsentralen som ligger under bakkeplan i H-blokka, Regjeringskvartalet. Ca kl 1530 hadde han blitt oppmerksom på en nyere hvit MB kassevogn av den store typen. Den hadde kjørt helt inn til hovedinngangen, nesten under taket, ved H-blokka, inngangen fra Grubbegata.

En mann med vekteruniform hadde gått ut av bilen. Han hadde båret på et ark. Han hadde gått mot Y-blokka bort fra kameraet. Han hadde da ringt til resepsjonen og hørt om de hadde fått inn noen levering.

Det hadde de ikke. Han hadde da sett på kameraet igjen. Han så ikke den hvite varebilen, men han så deres egen vaktbil som stod like ved. Så hadde det smelt. Bilen deres hadde flyttet seg flere meter og kameraene hadde gått i grått.

Mercedes Benz varebilen hadde hatt registreringsnummer BR 99834.

Han var på jobb sammen med kollega og regjeringsvekter NN.

Her ble det avslørt. Vaktførstebetjenten var på jobb sammen med én annen, kollegaen og regjeringsvekteren NN. Vaktførstebetjenten fortalte politiet at han ikke hadde sett den hvite varebilen da han sjekket kameraene. Han så imidlertid deres egen vaktbil, og akkurat da smalt det. Igjen, og dette er fra artikkelen: – Han hadde da sett på kameraet igjen. Han så ikke den hvite varebilen, men han så deres egen vaktbil som stod like ved. Så hadde det smeltSånn er det med den saken. Sannheten har blitt til etterhvert som politiet fant en passende sannhet om hva som skjedde den dagen.

Håvard Delbekks uttalelse åpner for en grotesk virkelighet

Håvard Delbekk var vaktleder i DSS den 22. juli 2011. Klokka 14:15 hadde han levert inn identifikasjons-/tjenestekortet sitt i resepsjonen i Høyblokka, og dratt hjem for å se på Tour de France. Håvard Delbekk var Tor-Inge Kristoffersens nærmeste overordnede i vaktrommet under Høyblokka, og de bodde begge i Vestby. Fra Moss Avis 27. juli 2011:

http://www.moss-avis.no/nyheter/terrorhandlingene/nyheter/sikkerhetsvaktene-opplevde-angrepet-fra-innsiden/s/2-2.2643-1.6387405

Sikkerhetsvaktene opplevde angrepet fra innsiden

Håvard Delbekk og Tor-Inge Kristoffersen har hatt sitt livs verste helg på jobb. Avdelingen deres har ansvaret for sikkerheten i regjeringskvartalet som fredag ettermiddag ble sprengt i terrorangrepet.

Håvard Delbekk og Tor-Inge Kristoffersen Moss Avis

Klokken er 14.15 fredag 22. juli. Håvard Delbekk har avsluttet dagens rolige skift som operativ leder for vakttjenesten i regjeringskvartalet. Han beveger seg mot Oslo S og setter seg på toget til Moss for å dra hjem og se på sluttspurten i Tour de France i sin bolig i Vestby.

Mangeårig kollega Tor-Inge Kristoffersen, som også er bosatt i Vestby, er på det andre vaktskiftet i sikkerhetstjenesteavdelingen. Han startet arbeidsdagen klokken 14.00. En arbeidsdag som skulle vise seg å bli katastrofal.

Tour de France-sendingen blir avbrutt av direktesendte nyheter på TV2. Det meldes om at en bombe har gått av utenfor regjeringskvartalet og Delbekk retter seg opp i stolen.

Han reiser seg umiddelbart opp og venter på neste tog til Oslo.
– Det første jeg tenkte var at jeg måtte komme meg på jobb. Jeg visste at kollegene mine i sikkerhetstjenesteavdelingen trengte hjelp. Jeg hørte på nyhetssendinger på radioen på toget til Oslo for å forsøke å danne meg et bilde av hva som hadde skjedd og hva som ville møte meg på arbeidsplassen min, forklarer han.

– Hva gikk gjennom hodet ditt fra du fikk meldingen til du var på plass i Oslo?
– Jeg fryktet at mine nærmeste kolleger var drept i angrepet, sier han.

– På Høyesterettsplass møtte jeg kolleger som også møtte opp frivillig. Vi tok oss inn i bygningsmassen og kom oss ned i sikkerhetstjenestens vaktsentral som ligger under bakken og som var like hel og som fortsatt var i operativ drift. Kameraer i overvåkingssystemet fungerte og det meste av IKT-utstyret var i drift.
Ingen av Delbekks nærmeste kolleger i vakttjenesten var skadd i angrepet.

Ingen av Håvard Delbekks nærmeste kolleger ble skadd i angrepet. Det er imidlertid et stort problem med denne uttalelsen som kom på trykk i Moss Avis fem dager etter bombeterroren i Oslo. Delbekk var nær kollega av Kristoffersen, og da kunne heller ikke Kristoffersen, som er avfotografert i Vestby av journalisten til Moss Avis ha opplevd noen skadde, nære kolleger. Eller enda verre, ingen av dem kunne ha opplevd at en av deres nærmeste omkom i eksplosjonen. Fra den samme VG-artikkelen lenket til og sitert fra over i forbindelse med rettssaken:

Mens han snakket med operasjonssentralen forsvant røyken, slik at han kunne se på kameraene.

– Der så jeg de enorme ødeleggelsene og at det var flere døde mennesker, sier Kristofferen, som mistet en kollega som satt oppe i resepsjonen i terroraksjonen.

– Jeg så mennesker og ødeleggelser. Jeg sa til politiet at det var mange, mange døde, legger han til.

Kollegaen, en nær sådan, var resepsjonsvakt i sikkerhetstjeneste-avdelingen. Hun satt i resepsjonen, var høyst sannsynlig samme person som Håvard Delbekk måtte levere tjenestebeviset til før han tok helga og dro fra jobb klokka 14:15. Fra NRK, publisert 26. juli 2011:

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/_-hanne-var-en-god-kollega-1.7728382

Hanne M. Orvik Endresen var resepsjonsvakt i Sikkerhetstjenesteavdelingen. Kollegaer i hennes avdeling får nå spesiell oppfølging.

– DSS har mistet en god kollega, skriver Departementenes servicesenter på sine nettsider.

Det holdes åpent hus hos P-hotels i Grensen 19 der det er lagt ut kondolanseprotokoll.

Hanne M. Orvik Endresen ble 61 år, og mistet livet under terroraksjonen mot Regjeringskvartalet i Oslo fredag 22. juli.

Også den såkalte Mirakeljenta ble glemt. Hun var rett nok ansatt på sommervikariat, men hardt skadd ble hun, og hennes arbeidsgiver var DSS.

Leverte Espen Naumann (DSS) fra seg identifikasjons-/tjenestekortet da han dro fra jobb den 22. juli 2011?

Fra VG den 1. januar 2012:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli/reddet-livet-til-mirakeljenta/a/10032987/

Tok bilde 22 sekunder etter at terrorbomben gikk av:

Reddet livet til mirakeljenta

(VG Nett) I minuttene etter at bomben gikk av tok Espen Naumann en rekke unike bilder av regjeringskvartalet. Så reddet han livet til kollegaen sin.

Sikkerhetsvaktens dramatiske og høyst unike bilder har aldri tidligere blitt vist. Det første fotografiet tok han bare 22 sekunder etter det enorme smellet i Oslo sentrum.

Hans heltemodige historie har heller ikke blitt fortalt. Nå, fem måneder etter terrorangrepet, setter han ord på hvorfor han løp motsatt vei da folk flyktet unna ødeleggelsene i regjeringskvartalet 22. juli.

En drøy time før terrorbomben gikk av var vaktførstebetjenten ferdig på jobb i Departementenes servicesenter. Han leverte tjenestekortet sitt til kollegaen, hun blonde sommervikaren, i vaktposten i førsteetasjen i Høyblokka. Det gjør han etter hver eneste vakt. Kortet gir ham tilgang til hele regjeringskvartalet.

Espen Naumann bærer Mirakeljenta 22. juli 2011

Kvinnen i midten av 20-årene hilste ham farvel. Espen gikk ut av bygget og nedover mot Akershus festning hvor han tok noen bilder i sommerværet. Så gikk han tilbake mot regjeringskvartalet, og inn i Grubbegata i det bilbomben går av. (Jostemikks kommentar: Den blonde unge kvinnen var mirakeljenta, Naumann leverte fra seg tjenestekortet sitt, noe som gjøres etter hver eneste vakt. Han tok dessuten bilder i sommerværet, hvilket er en merkelig beskrivelse av denne regnværsdagen.)

Finner to kropper

Utenfor ligger den store blå gjennomlysningsmaskinen som stod inntil veggen bak skranken i førsteetasje. Den veier 800 kilo, men er blitt kastet rundt og ut av bygningen.

Nå ligger den knust blant bygningsmaterialer, kontormøbler og datautstyr.

Støv og bøss i luften gjør det tungt å puste. Også kollegaene som ligger urørlig i haugen er dekket av den grå massen.

– Grå masse med blod

– Jeg legger henne over på siden og frigjør luftveier. Hun har mye blod og andre ting i munnen og tungen blokkerer delvis luftrøret.

Espen kjenner at 24-åringen har svak puls. Hun puster så vidt selv, der hun ligger på magen.

Mens Espen jobber med den hardt skadede 24-åringen raser bygningsdeler i bakken fra det 17.etasjer høye bygget rett bak dem.

Espen tror det tar 15 minutter før hjelpen endelig kommer i form av to politibetjenter. De tar hver sin arm mens Espen med armene låser kvinnens kneledd inntil sitt eget bryst. Så løper de vekk med den blodige, bevisstløse unge kvinnen mellom seg.

Jeg har vært inne på dette tidligere, der jeg også dokumenterte at det ikke var Espen Naumann som fant Mirakeljenta. Les om dette i Et viktig vitnemål fra 22. juli 2011-terroren i Oslo. Det viktigste her er dette med at han var ferdig på jobb, leverte tjenestekortet i resepsjonen, og kommer tilbake til en fullstendig utbombet resepsjon der den ene kollegaen er død, den andre meget hardt skadd. Dette må ha medført at han ikke hadde tjenestekortet på seg, noe han selv bekrefter i forbindelse med et intervju med Siste.no den 27. april 2012:

http://www.siste.no/terrorsaken/bortvist-av-politiet/s/1-103-6033390

– Bortvist av politiet

Vaktførstebetjent Espen Naumann kunne ikke identifisere seg og ble bortvist da han skulle hjelpe skadde.

Det fortalte han i retten fredag. Han hadde på det tidspunktet gitt livreddende hjelp til Anne Helene Lund og sørget for at hun ble kjørt bort i en ambulanse. Deretter hadde han hjulpet til med å tildekke og bære bort en av de drepte.

– Jeg fikk beskjed fra en polititjenestemann om å forsvinne fra området. Jeg prøvde å identifisere meg, men jeg ble jaget ut av området, sa han.

Vi ser ikke tjenestekortet direkte på bildet i artikkelen, ei heller på de mange andre dårlige bildene vi har av Espen Naumann som er publisert her og andre steder. Han har holderen til kortet, hengende i ei reim rundt halsen, men bildene viser ikke klart nok om tjenestekortet er i holderen. Han kunne jo ha tatt kortet ut av holderen, ikke levert hele holderen med kortet i da han gikk fra jobb den dagen. En tid tilbake gransket jeg en video som var lastet opp på ei eller annen nettside, og da dukket det opp en scene som jeg tok et skjermbilde av. Legger også ut et tidligere bilde jeg en gang fant.

Espen Naumann med tjenestekortet hengende rundt halsen mens Mirakeljenta blir tatt hånd om av ambulansepersonell.
Espen Naumann med tjenestekortet hengende rundt halsen mens Mirakeljenta blir tatt hånd om av ambulansepersonell.
Espen Naumann med tjenestekortet hengende rundt halsen mens han passer på Mirakeljenta utenfor resepsjonen på Johan Nygaardsvolds plass
Espen Naumann med tjenestekortet hengende rundt halsen mens han passer på Mirakeljenta utenfor resepsjonen på Johan Nygaardsvolds plass

Det neste bildet viser tjenestekortet til en ansatt i Olje- og Energidepartementet og Naumanns kort fra det ene bildet over i rotert utgave så fotografiet av ham står på samme sted som eksempelbildet fra han andres tjenestekort.

Naumanns tjenestekort

De to hadde forskjellige arbeidsgivere, så tjenestekortene var ikke nødvendigvis like. Det ser allikevel utvilsomt ut til at det hvite tjenestekortet med fotografi av eieren var på plass i Naumanns kortholder. Legg også merke til at kortholderen henger rundt nakken hans på to av bildene over. På det øverste bildet ser en også tydelig at det henger over reima til fotografiapparatet. Ettersom Naumann hadde vært på fototur på brygga, må vi anta at han hang tjenestekortet rundt nakken etter at han dukket opp igjen i Regjeringskvartalet. At han var den som fant Mirakeljenta og den omkomne er bare tull, men vi får av mangel på kvalitet på bildene over la tvilen komme ham tilgode når det gjelder dette med tjenestekortet.

 

 

5 thoughts on “Vitnemålene til sikkerhetsvaktene i DSS er ikke sannferdige

  • 16. august 2016 at 20:57
    Permalink

    Litt om Espen Naumanns handlinger i regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Jeg tror ikke det befinner seg noe ID-kort i kortholderen hans. Rett nok var det ikke han som fant de to skadde kvinnene, men han gjorde en pokkers innsats under særdeles utrygge forhold. Det var ikke mange som ønsket gå inn under vraket av Høyblokka den dagen. Jeg antar at han gjennom sin innsats reddet livet til den unge kvinnen, av media kalt Mirakeljenta fordi hun kom seg såpass raskt til hektene. Når politiet først nektet å komme ham til hjelp med å få båret henne ut, og ambulansepersonellet og deres ledere holdt seg langt unna, var beslutningen om å bære henne ut en god beslutning når to andre fra politiet endelig dukket hjelpende opp. Hun reddet sannsynligvis livet fordi hun hadde en pliktoppfyllende kollega.

    Jeg kan trygt si at jeg har brukt mye tid på dette temaet, og årsakene til at jeg i det hele tatt reagerte negativt på deler av historien er flere. Det henger selvfølgelig sammen med at han vi kaller Jakkemannen var den som fant de to kvinnene, og ikke minst det mer enn mistenkelige med at han ikke ble nevnt for dette, rett etter at han skremte en person ut i bassenget på Johan Nygaardsvolds plass. Det er et par andre ting også, men jeg føler ikke at dette veier tungt nok til å si særlig mer om denne saken. De som ønsker det, og det er aldeles ikke relatert til 22. juli-terroren, kan ta en titt på egenhånd etter bilder som Naumann har tatt. Noen av dem er av svært høy kvalitet. I morgen skal jeg ut for å øve meg … 😉

  • 21. august 2016 at 03:05
    Permalink

    Hadde de villet gitt riktige opplysninger som var riktig hadde de sendt minutt for min m åvervåkningskameraene der så mye materieale er blitt borte/ødelagt, men det hele er blitt en sørgelig og vond manipulerende «kvalmend skuespill, dvs helt fra starten, og d er mye mere!

  • 21. august 2016 at 10:04
    Permalink

    Du har rett i dette, Jan. Hadde myndighetene ønsket at vi skulle vite, ikke bare ta deres påstander for god fisk, kunne de med største enkelhet ha lagt ut dokumentasjon på at Anders Behring Breivik faktisk befant seg i regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Dette har de ikke gjort, og det er helt umulig å forsvare en slik handling. Som jeg har skrevet flere ganger, han kan ha vært der, men det eneste vi har som «bevis» på dette er politiets og domstolenes påstander om at han var det. De få overvåkingsbildene av «ham» de har lekket har alle en ting til felles. De er manipulerte og fotobehandlet på en sånn måte at vi ikke kan se hvem personen er. Det kan være Kjell Magne Bondevik for alt vi vet. Og slik er det med hele 22. juli-saken. Påstander etter påstander. Merkelig at Kari og Ola ikke krever bevis i en så viktig sak. Sånn går det. Vi er verdens mest autoritetstro befolkning, og slike sauer får som regel som fortjent.

  • 26. august 2016 at 01:21
    Permalink

    ja det at bildet ikke vises ær litt mærkelig , men det kan jo skyldes mye og han kan ha glemt det som du sier eller mistet det i caoset . men det stinker mer og mere av saken og lestee at rapportene av hva som skjedde på utøya skal hemmeligstemples til 2045 el no lignende , husker ikke hvor for det er en stund siden . stemmer det ? Men tror denne saken blir liggende til vi får kostet ut de råtne eplene vi har latt få regjere landet etter krigen. de har jo besatt alt av maktposisjoner i politikk, rettsvesenetog resten av viktige pos som sentralbanken , statoil osv , det var en jusstud ø,k som skrev et bra innlegg i tror det var tidsskriftet tiil jusstudentene etter H,Berge var gått av som red pga nytt semester el pga riis saken og denne Berg kom med et bra innlegg som jeg husker litt av og det var å ekskludere A,P fra all politikk i flere stortingsperioder osv , men de er jo i alle partier og det stinker fortsatt av norsk rett m o,lund osv hvor mange lundkomisjoner er det egentlig ketil og ole lund er de å i slekt , 1 nevnte er fra stangslekta så deet ut som . bra blogg du har ! J

  • 25. mai 2017 at 23:02
    Permalink

    Her er vaktsjef Tor-Inge Kristoffersens opprinnelige beskrivelse av sjåføren av den hvite kassebilen som parkerte foran lobbyen til Høyblokka, og dette er fra Sønderland-rapporten:

    https://www.politi.no/vedlegg/rapport/Vedlegg_1648.pdf

    15.31
    Vaktsentralen i Regjeringskvartalet ringer og forteller at en stor, hvit varebil hadde
    parkert på utsiden av bygget og senere gått i luften. Sett en fører forlate bilen. ”(…) en
    liten kar med mørkt hår
    , iført en slags vekteruniform med refleks på benet og hvitt, rundt
    merke på armen”. Meldingen ble loggført i PO kl. 15.32.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: