Ynglingeætten med ladejarlene – første del

Innledning

Noen vil så inderlig vel, og det kan føre til at de narrer seg selv. Legg merke til at jeg skrev kan, for dette er vanskelig stoff, og en del av vår undertrykte og skjulte historie. Derfor kan det være slik at det er undertegnede som narrer seg selv. Drivkraften er i så fall søken etter sannhet, og årsaken rent uvett. Resultatet jeg antyder er absolutt ikke et svar jeg har ønsket å finne, det bare lyser som et varsku, som et vardebål tent som advarsel til bygd og innbyggere i gamledager. Jeg har skrevet kort om dette temaet tidligere i Egil Aunsson – Yngligeættens konge, og allerede dengang vurderte jeg muligheten for at akkurat denne kaninen burde forbli skjult i hatten. Dette er en balansegang mellom søk etter fakta og sjelefred gjennom å ikke ta fra folk verdifulle illusjoner. Så er det dette med at et folk uten sin egen historie er et folk uten framtid. Er det mulig å finne fakta om noe som helst, hvis vi ikke tør finne, historisk sett, sannheten om vårt eget folk? Dette er aller mest en historie om at ingen skal måtte skamme seg over sitt eget opphav. Vi kan ikke nå i ettertid skamme oss over hvor vi kommer fra og hvem vi er. Hvorfor skulle vi? En rabbi uttalte en gang om folket i Norge: – De er av rette folket, men uomskårne. Jeg finner i farta ikke kilden til dette sitatet, men det er dette og mye annet kildegrunnlag, synlig dokumentasjon, skriftlig dokumentasjon og annet, som har gjort at jeg også tidligere har nevnt denne rabbinerens påstand. Den er også en av grunnene til at jeg har advart mot rasisme. Det er mange gode grunner til å advare mot slikt, men akkurat her tenker jeg på dette med muligheten for å møte seg selv i døra. Det kom folk østfra, og de slo seg ned i Sverige og Norge. Noen av disse regnes av dagens khazar-jøder for å være deres tidligste representanter i Norden. Dette skjedde imidlertid før den antatte konverteringen til Judaismen som ble påtvunget khazarfolket noen århundrer senere. Det kommer dokumentasjon om dette fra en språkforsker senere i artikkelen. Vi er av rette folket, men uomskårne

Jeg har tidligere skrevet om og advart mot at man kan finne hva som helst av «fakta» gjennom å henvise til offisielle og halvoffisielle kilder, så som Wikipedia. Da la jeg fram stoff som «dokumenterte» hendelser jeg selv er uenig i. Den artikkelen ble til fordi jeg en smule fortvilt fant ut at noen mente å ha sitt på det tørre bare kildehenvisningene var på sin plass. Dette førte til at jeg senere ble beskyldt for å være forvirret fordi jeg kom med selvmotsigende påstander, til tross for at jeg i artikkelen advarte så klart det er mulig ved å skrive rett ut at jeg var helt eller delvis uenig i både lenker/kildehenvisninger og deler av det jeg siterte og skrev.

De som for å slippe et alvorlig anfall av kognitiv dissonans er villige til å overse hva som helst av dokumentasjon bør slutte å lese nå. Har dere et behov for å holde fakta på avstand for å kunne slå dere på brystet i svulmende stolthet over vårt lands norrøne historie, en epoke som viser et hjemmelaget fedreland uten særlig ytre påvirkning etter den første innvandringen etter istiden, må dere lukke denne fanen og finne fram litt vaske»ekte» nasjonalromantisk stoff på andre nettsider. Alle andre håper jeg blir med helt til slutt, og så kan dere finne feil, logiske brister, dokumenterbare feiltolkninger og annet som vil gi dere (og meg hvis dere deler kunnskapen i kommentarfeltet) et bedre og mer historisk korrekt syn. Benytt kort og godt det jeg skriver her som et verktøy for å bli bedre til å granske historien enn undertegnede. Klarer dere det, er min hensikt oppnådd. Det blir en lang innledning før vi kommer til dette med ladejarl-slektens og Ynglingeættens mulige opprinnelse. Nå minner jeg kun som en innledning kort om hvordan de beskrives på Wikipedia, og den mildt sagt oppsiktsvekkende påstanden til nettsiden Jewish Gen, som ser ut til å regne ætten som de første «jøder» i Sverige og Norge. Jeg vet ikke, og kan derfor bare anta, at de regner dem som de første khazarene i vår del av verden. Denne artikkelen ser dagens lys av to årsaker. Den ene er dette med kognitiv dissonans hos enkelte som får sin virkelighetsoppfatning utfordret, og av den grunn nærmer seg manisk oppførsel for å slå ihjel det som utfordrer dem. Det hjelper ikke bestandig å kunne henvise til offisielle historikere, og å kunne Bibelen på rams. Jeg vet noen tror det, men de tar feil. Først og fremst dreier dette seg om en del av Norges historie som er så viktig at alle burde få muligheten til å sette seg inn i den. Det er den eneste måten for alle som ønsker å forstå, utfordre, og deretter produsere en bedre versjon av den.

https://no.wikipedia.org/wiki/Egil_Aunsson

Egil Aunsson (Egil Vendelkråke) var en mytisk konge av ynglingeætten i Uppsala i Sverige som skal ha levd på 4-500-tallet. Egil nevnes i Ynglingesagaen og er sannsynligvis også identisk med den Ongentheow som nevnes i det gammelengelske kvadet Beowulf fra 700-tallet. Egil nedstammer fra guden Odin, og fra hans etterkommere stammer ynglingekongen Harald Hårfagre og hans ætt.

http://www.jewishgen.org/

Vår nasjon og vårt folks historie

Dette blir om den delen av historien som ble påvirket av folkevandringer mange tusen år etter at de første menneskene fant fram til våre karrige kyster da isen trakk seg tilbake ved slutten av forrige istid, kanskje for så lenge som 18 – 20 tusen år siden.

En ørlite forvirrende illustrasjon som viser et bilde fra dagliglivet til vårt lands jegere, fiskere og sankere under steinalderen. Kilde: http://ndla.no/nb/node/159323?fag=52253

Det er også etter at Nøstvetkulturen forsvant og etterlot seg en restbefolkning vi vet lite om, bortsett fra at de var jegere og sankere, og etter hvert tok opp landbruk som bærebjelke for samfunnsbygging og overlevelse, først og fremst langs kysten fra Østfold til Vestlandet. I innlandet er det gjort mange funn etter folk som livnærte seg som jegere, fiskere og sankere i perioden fram mot år null, men et organisert og systematisert samfunn med jordbruksproduksjon og gårder dukket ikke opp før jernutvinningen og -produksjonen skjøt voldsom fart for ca. 2000 år siden. Jeg kommer flere ganger til å henvise til og sitere fra Sveinung Gihle Raddums bok om jernutvinning i Norge under Romertiden, som jeg mener er den viktigste dokumentasjonen som er ført i pennen av noen norsk faktasøker hva gjelder vår nasjons historie fra ca. 3500 år siden og framover mot slutten av Romertiden. Eventuelle feiltolkninger av dette stoffet må lastes meg, ikke ham.

http://jostemikk.com/Sveinung_Gihle_Raddum_Norges_Jernalder_-_De_Romerske_provinser_i_Norge.pdf

Før vi går videre med dette stoffet er det viktig for meg å presisere at jeg er stolt over våre forfedres historie. At de klarte å klore seg fast og føre kunnskap videre slik at også de neste generasjoner nordmenn kunne overleve, kanskje trives og blomstre i vårt delvis karrige land, er intet annet enn imponerende. Dette er forfedre å være stolte av, og hvor de kom fra burde være av sekundær interesse hva angår fedrelandskjærlighet.

Den nasjonalromantiske idé som grunnlag for en framifrå og stolt historie

Gihle Raddum beskriver dette så godt at jeg umulig kunne gjort det bedre. Dette blir et forholdsvis langt sitat, for jeg ser ingen annen utvei. Skal noen forstå det som er hovedpoenget mitt om hvem vi er og hvor vi kommer fra, må dere lese det Gihle Raddum skriver i sitt forord. Det er like godt skrevet som det er interessant, så gled dere. Jeg siterer:


Norge er den nordvestlige utkant av det eurasiske kontinent. Sentrale områder av Eurasia hadde utviklet et primitivt jordbruk og delvis høyere kulturer da isen forlot vårt land. Hvorfor, hvorfra og når menneskene kom til Østlandet vet vi lite om. A. Herteig skriver i Jernalderens Busetningshistorie På Toten:

… Slik det arkeologiske materiale ter seg i dag, faller det intet, eller i beste fall et flimrende lys over bygda i keltertiden og de første halvannet hundre år av følgende periode. Simple skafthulløkser av stein, en og annen flintdolk og flintøks … men vi finner ingen spor etter fast busetning før romertidens landnåm setter inn ved midten av og utover i det 2.ndre århundre e.Kr.. Da møter vi plutselig en høytstående kultur …

Sigurd Grieg uttrykker lignende tanker om Hadeland. I Hadeland Bygdenes Historie skriver han:

Funn fra 700 før Kristi fødsel til vår tidsregnings begynnelse mangler ennu helt på Hadeland……Vender vi oss derimot til den romerske tid, fra Kristi fødsel til omkring år 400 efter Kr., blir billedet et annet … Fra omkring år 200 og fremover får vi en rekke funn som er gjort på gårder som ligger tett ved hverandre …

Østlandet hadde minimal bosetting før Kristi fødsel, men i begynnelsen av det 2.dre århundre e.Kr. skjer et landnåm. Bønder, romernes Bona Dea’er, ankommer. Garder ryddes og soldater med avanserte våpen av jern rykker inn. Ved livets slutt blir de gravlagt med våpen og eiendeler i brente soldatgraver som forteller om en ny gravskikk og et nytt begravelsesrituale. En annen, men og ny type begravelse, er ubrendte kvinnegraver med kostbare smykker, og ubrendte soldatgraver i hauger, med våpen og utstyr i deres nærhet.

Den brå endring i begravelsesskikk, bosetning og teknologi fikk arkeologene til å undre. De så et landnåm utført av mennesker som til da ikke hadde vært i her. Spørsmålet blir: Hvem var disse menneskene som kom hit, hvor kom de fra, og hvorfor kom de?

Spørsmålene er ikke besvart av vår hjemlige videnskap, som ikke har akseptert en slik innvandring. De hevder våre forfedre, den norrøne stamme, var de første som kom hit da isen var smeltet og siden bodde her, og stengte døra for senere innvandring. De fant opp runeskriften og snakket det urnordiske språk, som fremdeles er ukjent for oss.

I boken viser jeg at flere innvandringer fant sted. Mens den norske historiske videnskap har skapt det inntrykk at veien fra et primitivt til et avansert samfunn var en intern utvikling viser dokumenterbare fakta at virkeligheten var annerledes. Mennesker fra Europa og Asia kom hit av økonomiske og politiske grunner. Det økonomiske oppsving arkeologene øyner i romertiden hadde årsaker langt fra Norge. Og som de fleste oppsving var det basert på en ressurs naturen stilte til rådighet. Den ønsket noen å utnytte.

Romerske provinser i Norge? De fleste vil oppfatte utsagnet som useriøst. Skulle det staute norrøne folket vi stammer fra ha vært underlagt Rom ? En slik historie blir ikke akseptert av vanlige folk eller eksperter. Men hvordan har vår sanne historie blitt til ? Grunnlaget ble lagt av historikere med sterke nasjonale følelser og føringer, som ut fra de spor og levninger som da var kjent, ønsketenkte seg et samfunn med et fritt, rakrygget, selvstendig folk som utviklet seg her uavhengig av andre. Norges aksepterte oldtidshistorie har oppstått omtrent slik og er en hypotese norske arkeologer og historikere er enige om.

Nye funn tolkes slik at de passer inn i denne virkeligheten. Det hele pakkes inn i videnskapelige og akademiske termer. Det gir tyngde og uangripelighet. Kompliserte tekniske prosesser og levninger, som jernutvinningen og dens omfang overses, mens de romerske soldater i krigergravene på Østlandet fra år 100 og utover, gjenoppstår som norrøne krigere. Men våpen og utrustning viser at de kom fra de rætiske hjelpetropper. Andre hadde sentralasiatisk bakgrunn. Der var og våre fine gullberlokker laget.

Interpretasjon og behandling av gamle levninger er vanskelig uten bred, detaljert og omfattende kunnskap. Vår historie kan ikke avklares og avgjøres av et enkelt fag. Språkforsking og arkeologi er alene ikke i stand til å trekke korrekte slutninger ut fra det antikke materiale som foreligger. Utenlandske skriftlige kilder, dominante og spesielle arkeologiske spor forvandler jernalderhistorien, og de romerske provinser i Norge blir seriøs virkelighet der mye faller på plass. Forfedrene blir herskere, slaver, bønder og soldater som kom hit i romertiden. Det liker vi ikke men virkeligheten var antagelig slik.

Århundrene etter Kristus var en relativt aktiv periode i Norge. Slike perioder i et samfunns utvikling er basert på en tilgjengelig ressurs og et herskersjikt som forsto og evnet å utnytte den. I Norge fantes den beste jernmalm. Den hadde før ligget under isen og var fri for svovel og fosfor. Denne ressursen kom noen for å utnytte. Jernsanden i myrene ble basis for den jernproduksjon som var årsak til bosettingsekspansjonen på Østlandet og i Trøndelag i romertiden. Denne utvinningen sto romerne bak.

Under mange år i utlendighet studerte jeg jernets og metallenes historie. Det teoretiske grunnlaget for å forstå jernets reaksjoner med andre elementer, og innsyn i prosessene de gamle utvant jern med fikk jeg under studiet ved Eidgenösische Technische Hochschule i Zürich. Senere studerte jeg jernutvinningen i Kina, India, Europa og Norge. India produserte jern nesten 2000 år f.Kr. og hadde utrolig dyktige smeder. Kina produserte serisk stål 300 år f.Kr. samtidig som de støpte landbruksredskaper av råjern. I Europa og Norge besøkte jeg arkeologiske utgravinger av jernvinneanlegg mens utgravingene pågikk.

I boken beskrives fremstillingsprosessene som ble brukt for jern og stål i Norge i gammel tid. De som ikke er interessert i det tekniske kan bare hoppe over dette. For historikere og arkeologer er slik viten tilnærmet ukjent. De mangler dermed avgjørende kunnskap for å forstå historien. Det er ikke deres fag, men en må kunne forvente at de tar den til seg.

Det er lurt å være klar over prosessene. De leverte forskjellig kvantum og kvalitet og hadde forskjellig ressursbehov. De etterlot forskjell i levninger som ovner og slagg. Prosessene satte sitt merke på stålet. En metallurgisk analyse forteller en prosessmetallurg hvilken prosess det er fremstilt med. Det kan vi utnytte. Jeg har undersøkt gjenfunnet stål metallurgisk og bestemt fremstillingsprosessene ut fra mikrostrukturen. Jeg har og fått datert stål med C14-analyse med kullstoff tatt ut innvendig i stål-strukturen. Vet vi hvor prosessen først ble driftet aner vi en vandringsrute til Norge.

Tankevekkende i så måte er at den indirekte prosess for stålfremstilling som var utviklet i Kina 400 år f.Kr., ble kjørt i Norge fra år 120 e.Kr., 1000 år før den ble driftet ellers i Europa. Prosessen kom med folk som innvandret. De hadde og byggeteknikken som stavkirkene ble bygget med, og den skytisk–sarmatiske dyrestil med drager, ulvehoder og kropper. Vandringen startet vest i Kina, etter gjentatte huniske overfall, og gikk via Ile-elven til Bactria. Derfra fortsatte den 240 år senere, etter invitasjon fra den romerske keiser, via Tanais og Ascardum, Åsgard, til dagens Moldova. Derfra opp langs Dnjestr og Weichsel til Østersjøkysten og Skandinavia der vandringen kulminerte 300 år etter starten. Fragmenter av antikke romerske, greske, indiske og kinesiske tekster, samt arkeologiske funn og Snorre har bidratt til denne skissen av historien.

Like overraskende er det at jern ble produsert i Norge allerede 1400 år f. Kr.. Prosessen man benyttet ble og brukt til produksjon av små kvantum tinn og kobber. Reduksjonen av metallenes oksyder skjedde med H2-gass i små leirdigler. Luft med vanndamp fra pusten ble blåst inn over glødende kull nederst i diglene gjennom et blåserør. Prosessen ble først driftet øst for Middelhavet og kom til Norge med mennesker som var seilt inn derfra.

I praksis er prosessene kjørt og verifisert i ovner bygd på Valbjør i Vågå. Bygging av ovner, graving av malm, brenning av kull, røstig av malm og redusering til jern er utført av blestersmeden Jostein Espelund fra Nedre Heidal. En takk til folket på Valbjør og til Jostein, en ypperlig formidler. Han er den som best kan demonstrere prosesser og ovner.

Rætiske stedsnavn i Norge og ord i vårt språk er forklart og tydet av bl.a.institut Micura’ de Ru i Italia. Østeriksk og Sørtysk ekspertise pekte på områder der bokstavene i futhark-alfabetet først var i bruk. Rätisches Museum i Chur koblet meg til mennesker som forstod de gamle rätiske dialekter med ord fra ræternes gamle språk. Slik ble bokstavstrengen på Einangsteinen delt i ord og tydet. En annen innskrift fra det rätiske området er ekerilaR, delt i ord ekeri la R(itu), som betyr gave til min Reitia. Rætisk tilhørte den semitiske språkfamilie. I en nyoppdaget runeinnskrift oppfattes naudagastir som et navn. Men bokstavstrengen kan deles i ordene nau da gastir og betyr de fremmedes skip. Innskriften har punkter. Det betyr at den er risset av veneter som sammen med ræterne ble deportert hit fra Alpeområdene i Nord-Italia.


Her må jeg komme med noen kommentarer. Vi har å gjøre med en fagmann innen prosessmetallurgi som har fulgt jernutvinningens og prosesskunnskapens spor fra Asia til Norge, og der han ikke har fagkompetanse, så som språk og språkforskning, har han henvendt seg til og fått hjelp av språkforskere på kontinentet. Spesielt interessant for oss som i mange år har forsøkt å rette fokus mot hersketeknikken som benyttes av alle kritikere av for eksempel sionismen, en -isme oppfunnet av khazarer uten kjent forbindelse til det semittiske språk, så viser det seg at det er vi nordmenn som har en semittisk språk-fortid gjennom rætisk innvandring ca. 1500 år før vår tidsregning. Jeg siterer videre fra Gihle Raddums bok:


Eddadiktene Snorre har formidlet forteller om rivaliseringen mellom Æser og Jotner. De hadde store riker i India fra år 550 f.Kr.. Vi møter Åsator og Odayin, far og sønn, konger hos Æsene i Madhyadeza, Midgard, på Budhas tid. Æsene’s senere opphold i Kina, deres kunnskap om stål og smiing, og vandringen til Vanenes Bactria omtales i kinesiske annaler. Andre dokumenterer Vanenes historie og deres kontakt med Rom. Snorre knytter Skandinavias eldste historie til Asia. Gamle Edda-dikt kan ha røtter i Veda-dikt i India.

Verdens metallmalmer er ujevnt fordelt. Der malmene fantes oppstod utvinning, som førte til varebytte og handel. Ved Kristi fødsel var Eurasia delt mellom 3 stormakter, Romerriket i Europa, Parterriket fra Eufrat til Bactria og Sogdia, ved Amu Darja og Syr Darja i øst. Videre østover fulgte kamelkaravaner ruten over Pamirfjellene og østover langs nordsiden av Takla Makan ørkenen i Kina. Kina var Eurasias 3.dje stormakt.

Romerriket kjøpte silke og stål fra Kina. Varene kom med kamelkaravaner den lange veien fra Vestkina til Bactria/Balke. Derfra over Hindu Kush-fjellene ned i India til havna Barbaricon ved munningen av Indus. Skip førte stålet derfra med monsoonvinden til havna Charax innerst i Persiabukta. Derfra med nye karavaner via Palmyra til Antiochia, og på nye skip til Rom. Varene fra Kina kostet romerstaten årlig 45 mill. sestercer (Plinius d.y.). Rom’s våpen var avhengig av det seriske stålet. Men den lange og kostbare transporten fra Kina gjorde forsvarsevnen usikker. Malmen som ble brukt i kinesernes produksjons-prosess fantes i mengder i Norge. Det fikk konsekvenser for utviklingen i Norge.

Ved Kristi fødsel hadde keiser Augustus makten i Rom. Han definerte hvordan rikets makt skulle beholdes. Grensene måtte være klare og markerte, folk måtte ha rikelig tilgang på mat, og soldatene i hær og marine måtte ha det beste stål i sine våpen. Ved Augustus maktovertagelse hadde marinen 700 skip og legionene talte 550000 soldater.
Serisk stål fra et område Rom kontrollerte hadde fra Augustus tid høyeste prioritet.

Jernsand for serernes prosess fantes i myrene i Norge. Plinius skrev år 79:

Det kimbriske nes (Jylland) rager langt ut i sjøen og danner en halvøy som kalles Tastris (Skagen). Derfra mot Rhinen har Romerne underlagt seg 23 øyer med våpen.

Rom kontrollerte kystområdene fra Rhinmunningen til Nordjylland, og strakte seg mot Norge. York, en utpost i riket, var romersk keiserby. Mange av keiserne oppholdt seg lenge der slik som Septimius Severus som med sine to sønner bodde der de siste år han levde, til år 212 e.Kr.. Tidvis var fire romerske legioner stasjonert i England, romerske flåteenheter overvåket og patruljerte Nordsjøen. Prof. Böhler i Zürich uttrykte det slik:

Romerske fingre grep etter Norge. Hva rettferdiggjorde ressursbruken og var så viktig at England måtte erobres ? Hvor romerne laget sitt seriske stål er fremdeles ukjent.

De første tiltak for å starte jernutvinning i Norge for Rom ble gjort av keiser Augustus som sendte hadiske jernutvinnere fra områder ved Bibracte i Gallia til Norge, sammen med Carnuter, kort før Kr.f.. 400 år senere fantes i Norge to romerske provinser, en på Østlandet og en i Trøndelag. Stål ble nå produsert i ovner med diameter opp til 1,6 m. Erobringen av England var ledd i en langsiktig romersk strategisk investering. Den trygget transporten av stål fra Norge til romerske våpensmier. Men innhenting av ressurser, trygging av transportruter og oppbygging av produksjonskapasitet tok tid. Fra ca. 200 år e.Kr. ble det meste av det stål Vestrom trengte transportert med skip fra Norici, Norge, vest over Oceeanos duekal(yps)donios til England og videre til romerske våpensmier. Chalybs, var de gamle grekeres navn på herdbart stål. Romerne overtok ordet.

Jernalderhistorien jeg skisserer er laget uten fordelen av å ha et tidligere verk å bygge på. Den er sydd sammen av elementer og fragmenter skaffet tilveie av spesialister fra mange land og profesjoner. Felles med gamle folk har vi språklige spor som ord og navn i dialektene. Jeg benytter mange slike ord som nok vil vekke lingvistene. Vi har opprinnelsesmyter og historie fra Parthia/India, begravelsesskikker fra Sentralasia, og Ting for rettstvister avholdt slik som i Kina. Slike felles trekk gir en følelse av slektskap.

Felles tekniske levninger som jernutvinnings-prosessene er kunnskap som jeg tillegger stor vekt. Antikke skriftlige kilder, arkeologiske funn av ovner og jern og stål i Norge bidrar når en forstår den kunnskap slike kilder bærer i seg. I sum antyder dette hvor noen av forfedrene kom fra, og viser en opprinnelse nær indoeuropeernes urområder. Vårt språk tilhører den indoeuropeiske språkfamilie, og språket kom hit med innvandrere.
Praktisk skjønn og forståelse for kompleksitet, ressursbehov og organisering som var nødvendig for å bygge opp den stålindustrien funnene fra romertiden i Norge definerer, er en nødvendig forutsetning. Her ble produsert ca. 2000 – 5000 tonn serisk stål pr. år.

Jegere, samlere og fiskere som opprinnelig bodde her trengte ikke og maktet ikke å produsere slike kvanta. De behersket ikke prosessen som laget det seriske stålet.

Boken er delt i bøker som kan leses uavhengig av hverandre. De er ment som en innføring i temaene de behandler. Sammendraget er plassert først og skisserer vår historie frem til år 525 e.Kr..Tanken er at andre vil fatte interesse og granske bredere og dypere.

Bok 1 gir en innføring i prosesser og metallurgi, nok til at dere forstår at man ved å studere kjemiske analyser og slip av stål i mikroskop kan fastslå med hvilken prosess det er laget.

Vi møter forskjellige folk langt fra Norge der jernutvinningsprosessene tidlig ble driftet. De ble fanget av Rom’s makt og kom til Norge som slaver, eller som frie. Her bygget de opp en jernindustri, og dyrket ny jord. Jordbrukerne, de romerske Bona-dea’er, ble i ettertid våre bønder. Gudinnen Bona-dea, som opprinnelig het Gaea lever fortsatt i mytene på Toten med navnet Gjøa. Men i dag er hun definert som trollkjerring.

Manuskriptet var ferdig i 1993 og ble sendt til en rekke forlag som alle returnerte det. Det ble av noen forevist historisk ekspertise som ga det karakteren uvidenskapelig, useriøst vås. Noen bøker ble deretter trykket privat av meg og lagt ut i en bokhandel på Gjøvik. Jeg trakk dem tilbake etter en telefonisk trussel. Et lydbånd spilt to ganger fortalte at:

… nasjonens interesse at slik kvasi-videnskap spres. Innholdet kan splitte folket. Trekk tilbake boken ellers kan det få alvorlige konsekvenser. Du som har lest så mye historie er sikkert klar over at alle kan drepes.

Jeg oppfattet det som en drapstrussel. Majoriteten av oss har en forutinntatt tro på historien om den djerve, rakryggede norrøne stammen. Uansett fakta er vi ute av stand til å vurdere objektivt. Å unnslippe buret hjernen er låst inn i er vanskelig, der føler vi oss trygge. Vi tror det vi ønsker å tro, og angriper personen når vi mangler kunnskap og saklige argumenter. Slik har forskningen stivnet i innlærte tankebaner. Jeg vet ikke hvem som sto bak trusselen, men tok den alvorlig. Bøkene ble hentet hjem og destruert. Nå har jeg fått en uhelbredelig sykdom, trusselen virker ikke lenger.

Jeg ble noen år senere bedt om å gi en innføring i utvinningsprosessene for jern for arkeologer. De som hadde meldt seg på ble kollektivt avmeldt fra sentralt hold. Videnskapen ville ikke belæres av sjarlataner, selv om dette er mer mitt fag enn deres.

Jeg tar med dette fordi det viser hvor vanskelig det er for nye ideer å trenge gjennom. De siles ut på universitetene. Andre ties i hjel med avanserte hersketeknikker. Tilbake blir de som tråkker i gamle spor og slik sikrer karrieren, mens forskning og rennomè stagnerer.

Det å tilpasse historien er mer vanlig enn vi kan hende tror. Den amerikanske økonom og historiker Martin Armstrong som grunnla Princeton Economics Ltd. skriver:

One of the most basic means of propaganda any government engages in has been to rewrite history. It has been probably the most dishonest and unethical manipulations of society that has often led to war.

Nasjonalstatene har vært grunnlaget for mye av Europas historie. Folk med felles språk, kultur, forhistorie og land ble definert som nasjoner. For folk som ønsket å være selvstendige ble det viktig å oppfylle slike kriterier. Det gjaldt også for Norge.

Intellektuelle og historikere ved universitetene så det som en oppgave og plikt å legge et historisk grunnlag for nasjonalstatene. Det var en del av jobben de fikk betalt for, og de utformet historien slik at den passet. Mange gamle stemmer ble brakt til taushet med videnskapelige metoder, upassende arkeologiske levninger ble oversett og/eller ødelagt.

I Norge fikk vi den norrøne stamme som kom da isen smeltet og stengte døra for andre. Denne oppfatningen har skapt en slags mur rundt vårt land ved år 800, og frakoblet oss fra resten av Eurasia. Ved å se lenger bak dukker romerriket og mange gamle folk opp. Den rolle, påvirkning og innflydelse de hadde her passer ikke i historien nasjonalstaten ønsker.

I årene som har gått siden manuskriptet ble lagt vekk er mer kunnskap kommet til og nye erkjennelser har modnet. Flere tenker selvstendig ut fra fakta som foreligger. Kunnskap kommer inn via mange kanaler. Derfor er det nå vanskeligere å manipulere befolkningen. Tiden for en revurdering av jernalderhistorien kan være inne. Den norrøne stamme bør suppleres med forfedrene som hadde teknologien som holdt romerriket ved makten. Til nå har vi sett bort fra det faktum at Rom hadde provinser i Norge og utvant ferrum noricum, nor(i)sk stål, chalybs, her. Utviklingen i Norge fra kort før Kristi fødsel frem til år 525 sto de bak. Deres innflydelse har og spilt en betydelig rolle for utviklingen her siden.

Jeg har under arbeidet sett hvor begrensede mine kunnskaper er og hvor mange hull som gjenstår å fylle. Samtidig har jeg sett like store hull hos de vise som forvalter vår historie. Boken er ingen Facit, men èn teknisk fagmanns tanker om vår jernalderhistorie basert på dokumenterbare fakta. Boken kan nye forskere bygge videre på. Den beretter om europeernes oppdagelse av Norge, og om europeiske og sentralasiatiske folk som kom hit.
Boken forteller hvem vi er, hvorfra, hvorfor og når vi kom, uten å ty til religiøse eller dogmatiske modeller. Den setter Norge inn i den historiske kontekst som gjaldt i verden i jernalderen og viser at mye av stålet Rom trengte for å være ledende ble produsert i Norge.

Forhåpentlig vil bildet boken tegner føre til nysgjerrighet og ettertanke. Vi har en historie som kan avdekkes bakover forbi muren ved år 800 e.Kr.. Da trengs en liten revolusjon. Gamle lærdes jerngrep må løsnes slik at kunnskap og ideer kan studeres og vurderes fritt av fagområder som respekterer hverandre. Vi må fjerne dogmet om den norrøne stamme og andre stengsler slik at kunnskap som har vært skjult kan hentes frem. Vi kan ikke lage et riktig bilde av forhistorien ved å stenge oss ute fra resten av verden.

Vi må ta hensyn til den politiske, tekniske og økonomiske situasjon i verden rundt oss i gammel tid. Vår historieforskning har stagnert mot muren av nasjonal ønsketenkning. Boken vil lage hull i den slik at historien og forholdene lenger bak blir synlige.

Det meste arbeid gjenstår. Jeg peker på noen tema som må granskes videre for å avklare. Den store mengde arkeologiske funn som er gjort i Eurasia etter 1990 må trekkes inn. Her ligger utfordringer og engasjerende oppgaver for unge forskere. Historien er ikke ferdig, men fundamentet er lagt, reisverket er der. Det er opp til andre å fullføre arbeidet. Velkommen til dere nysgjerrige som trer inn i denne gamle og nye virkeligheten.

De beste hilsener til dere alle.

Sveinung Gihle Raddum.


Legg spesielt merke til forfatterens advarsler mot gamle dogmer og religiøse oppfatninger som er lagt til grunn for en historisk virkelighetsforståelse. Vi vil aldri finne sannheten, ei heller nærme oss den, hvis vi skyver ubehagelige fakta tilside og støtter oss blindt til ren ønsketenkning. Det er jo nettopp dette som er ethvert menneskes personlige helvete, frykten for å oppleve kognitiv dissonans. De som aldri har satt seg inn i dette fenomenet, kan gjøre det i De autoritetstro og problemet med kognitiv dissonans.

Administrasjonen i Uppsala

Innledningsvis siterte jeg kort fra Wikipedia om Egil Aunsson, og la ut lenke til det lille jeg har skrevet om ham tidligere. Jeg siterer derfra:

Egil var sønn av Aun, og Aun var en glimrende representant for den abrahamittiske blodtørsten. Aun må ha stammet direkte fra Abraham eller mennesker som spredte satanismen og gjorde jævelskapen til sine egne leveregler, for han ofret ni av sine ti sønner. Årsaken er oppgitt å være at denne etterkommeren av Odin gjorde en avtale med nettopp ham, og den gikk ut på at han skulle leve ti år lenger for hver sønn han blotet til døde. Dette så ikke ut til å hjelpe særlig, og kanskje var Odin like forrædersk som Abrahams gud? Han ville derfor gjerne strupeskjære yngstemann Egil også, men da ble han visstnok stoppet av folket som ikke syntes dette var noen god idé. Egil ble derfor Ynglingeættens konge, og fra dette blodet fikk Norge etter hvert sin egen konge, Harald Hårfagre.

Først fra Wikipedias artikkel om ynglingeætten, som jeg antar speiler mainstream historikeres syn på denne delen av vår antatte historie.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ynglinge%C3%A6tten

Ynglingeætten skal ifølge sagatradisjonen være det eldste kjente skandinaviske herskerdynasti. Den er kjent fra tidlige skandinaviske kilder, i hovedsak kvadet Ynglingatal, som skal være diktet av skalden Tjodolv den kvinværske, og Ynglingesagaen i Snorres sagasamling Heimskringla. Ynglingesaga er skrevet av Snorre i 1220-årene, basert på kvadet Ynglingatal. Kvadet skal være fra slutten av 800-tallet, men dateringen er omstridt.

Fortellinger om Ynglingeætten finnes også i Historia Norvegiæ, i den korte sagaen Om Opplendingenes konger og i sagnet Hversu Noregr byggðist (Hvordan Norge ble bygget). I den islandske skalden Are Frodes Íslendingabók finnes en liste med navn på ynglingekongene. Noen av ynglingene er også nevnt i det gammelengelske kvadet Beowulf.

Ynglingene skal ifølge sagaene stamme fra de norrøne gudene. En forestilling om mennesker som stammer fra guder, kalles en evhemerisme. Ynglingene skal opprinnelig ha holdt til i Sverige, ved Uppsala, før en gren av ætten vandret over til Norge og ble konger der. Snorre og andre lærde i middelalderen mente at Halvdan Svarte, Harald Hårfagre og deres etterkommere tilhørte ynglingeætten.

Hvorvidt Ynglingeætten faktisk var en virkelig slekt, er moderne forskerne uenige om. Ingen samtidige kilder bruker begrepet «ynglingeætt»; bare yngling i entall. Noen forskere mener at ynglingeætten var en virkelig kongeslekt, mens andre mener det at ikke er grunnlag for å hevde at denne ætten har eksistert. At forbindelsen mellom Harald Hårfagre og ynglingeætten er konstruert, er imidlertid mange av dagens forskere enige om.

Koblingen til Uppsala i Sverige er gammel, og Snorre har skrevet ganske mye om dette. Han forteller hvor Odin og følge kom fra, øst for Svartehavet, og han forteller om hvordan en eller flere sønner ble sendt vestover for å herske i Norge. Det er én ting hva Odin og hans familie var og hvor de kom fra. En annen er opprinnelsen til det folket som fulgte dem på ferden, og de som kom i ettertid, noen fra østligere deler av Asia.

Buddhafigur med swastika og solkors. Funnet er fra Oseberghaugen, og er på bildet satt i det man mener var rette plass, som hankefeste på en butt, eller ei bøtte.

Det synes å være en rimelig enighet i de få skriftlige kilder vi har om at herskerfolket over Sverige og Norge kom fra Asia og Lille-Asia. Så har vi Gihle Raddums solide dokumentasjon gjennom sine kvalifikasjoner innen prosessmetallurgi, og mengder av stedsnavn i Norge, sammen med det ytterligere språket, som hver for seg og sammen bekrefter dette. Det er også en mengde funn fra de første århundrene av det første årtusenet som peker i samme retning. Det ariske hakekorset, eller swastika, ble det funnet mange forskjellige versjoner av i for eksempel Oseberghaugen under utgravingen der. Universitetet i Oslo har dessverre slettet siden med resultatet av DNA-prøvene de tok av skjelettene etter de to kvinnene de fant i haugen, men den ene kvinnen var av asiatisk herkomst. Den ene figuren med hakekors som ble funnet under utgravingene av Oseberghaugen var til alt overmål en Buddha-figur.

Så har vi dette med den plutselige forandringen av gravskikker i Norge. I likhet med hovedsetet i Uppsala, der det finnes store gravhauger etter folket som dukket opp der og ble den nye makteliten i Sverige og Norge, begynte det også å dukke opp lignende gravhauger her i Norge. Jeg har lenge ment å ta dette med gravskikkene og noen spesifikke gravhauger videre etter starten i En forsiktig begynnelse om Raknehaugen, men tid og krefter strekker ikke alltid til. Tar vi Raknehaugen, så er den det største kjente gravmonumentet i vår del av verden. Den spesielle måten den ble konstruert peker i retning av steppeområdene rundt Svartehavet, kanskje enda lenger øst.

Nordmenn er de uomskårne

http://www.nordiskisrael.dk/artikler/VorIsraelitiskeOprindelse.htm

Det er værd at bemærke, at der er særlig stor overlapning mellem de semitiske sprog og den germanske gren [af de indo-europæiske sprog].” (Grzegorz Jagodzinski: Indo-European and Semitic Languages, 2005)

Dette afspejles i norrøne navne. Det hebraiske kohen betyder præst. Gammel-norsk kon betyder gjæv mand eller høvding, og litauisk kuningas betyder herre, præst i dag præstekonge. De svenske rus-vikinger i Konstantinopel blev netop kaldt jarel, d.v.s. uomskårne, af jøderne, og ikke goyim. Den hyppigste omtale af ikke-israelitter i Bibelen er det hebraiske goyim, men de 10 fortabte stammer var netop israelitter, om end uomskårne. Den norsk-hedenske høvding Håkon Jarl, som Harald Blåtand døbte på Limfjorden, ville på hebraisk være Hå kohen jarel og betyde uomskåren israelitisk præstekonge.

Vi nordmenn er ikke så ensartede av opphav at denne påstanden er korrekt. Den er bare korrekt for herskerfolket, de som endte med ladejarlene, og på veien var innom flere konger. Innvandringen til Norge skjedde i flere bølger, og de vi kan holde en viss kontroll over, er de som har lagt igjen gjenstander, påvirket språket gjennom stedsnavn og annet, utøvd særskilt byggestil som peker i retning av opphavet for byggekunsten, og deler av det som står i Heimskringla, eller har kommet fram gjennom flere forskeres tolkinger av hendelsene beskrevet der.

Første del slutt.

5 thoughts on “Ynglingeætten med ladejarlene – første del

  • 8. februar 2017 at 21:26
    Permalink

    Dette er midt i blinken!

    Veldig kjekk lesning

  • 9. februar 2017 at 08:36
    Permalink

    Bra du fant noe som interesserte deg, Surrehodet. Det blir bedre etter hvert. Eller verre. Mye bedre/verre!

  • 9. februar 2017 at 11:48
    Permalink

    Verre kan det ikke bli? Dette var masse ny informasjon for meg innenfor et felt jeg synes jeg synes er meget interessant. Hvor kommer vi fra? At vi har levd i iskanten til evig tid og blitt smittet av fargen på isen og blitt hvite anser jeg som eventyr historie. Her kom du med fakta om Romere som koloniserte provinser i Norge, og at besittelsen av England hadde en funksjon overfor Norge. Det kan også forklare den samhandling som fantes i vikingtiden mot hele nord Europa. Nettverkene fantes fra før av.

    Snorre Skrev om Aser og Vaner. Hvis vi ser i bibelkontekst kan vi se at for gruppen Aser kan vi feks finne en lignende stamme som heter Asjer. Vaner derimot er det ingenting som ligner med mindre at førstelyden er endret over tid, eller med vilje. Det gir to grupper som muligheter basert på ren likhet. Gad og Dan. Gader og Daner kan over tid skifte første lyd til den mer avslappede lyden V. Jeg tenker at det har skjedd noe i den retningen med førstelyden.

  • 9. februar 2017 at 13:09
    Permalink

    Som jeg har nevnt tidligere, så har du valgt et upassende nickname, men folk kan egentlig kalle se hva de vil så lenge det er gode tanker som ligger til grunn for det de skriver. 🙂

    Raddum skriver at vanene var etterkommere etter greker(e?) i Bactria, og i del to la jeg ut en illustrasjon over Bactria, men vanene nevnes ikke der. Jeg kan ingen ting om dem, bortsett fra den mytologiske delen som Snorre tar seg av. Dette var en tidligere innvandring som skjedde i forbindelse med romernes behov for jern og stål. Perioden etter at romerriket klappet sammen er mye mer interessant, og jeg holder på med dette i forbindelse med tredje del.

  • 9. februar 2017 at 18:14
    Permalink

    Navnet skjemmer ingen :))) Gleder meg til fortsettelsen.

    Antar at Vaner og Vandaler, folkegruppen som raserte romeriket har noe til felles eller har felles forhistorie. De kom i fra nord etter sigende.

    Daner blir plassert i Hellas av en eller annen forfatter uten at jeg klarer å huske hvem. Så de kan stemme det Raddum skriver.

    At folkegrupper får andre navn i andre landområder er kjent fenomen i dag også. Pakistanere ble etterhvert kalt det nedverdigende pakkis feks.

    Er flere som har tenkt i denne retningen. Eller fant jeg denne om Romersk stålproduksjon på vestlandet. Området heter selvsagt Rommetveit, avledet av Romertveit?
    Ellers kommer forfatter her med alternativ ide om Avaldsnes, Norges fødested sin opprinnelse.

    http://www.sunnhordland.no/debatt/stord-si-rolle-som-jernprodusent-i-romartida

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: