Oppsummering om Pinnedama og en overgang til en annen bombeskadd kvinne

Det tvinger seg fram en påminnelse, og den bør alle lese før en går videre i det stoffet jeg presenterer om Line Nersnæs i den første delen i dette innlegget.

Silje 30. januar 2016 at 22:44

Er det virkelig så merkelig om hun har kommet med forskjellige forklaringer? Når man sitter ( eller står for den saks skyld) på arbeidsplassen på en tilsynelatende helt vanlig dag og det plutselig smeller og du blir skadet er det vel kanskje ikke akkurat unormalt og bli forvirret…..eller?

Tar man også journalistenes unøyaktigheter og utbroderinger med i betraktningen, åpnes en reell mulighet for at et eller annet i nærheten av det beskrevne hendelsesforløp faktisk skjedde. At pinnen kunne gå inn i den retningen den gjorde virker så og si umulig, men også her får vi holde en liten mulighet åpen for at de merksnodigste ting skjer fra tid til annen, og at slike hendelser er vanskelige å forklare. Som jeg har nevnt tidligere, er det viktigste at Nersnæs og andre ofre for hendelsen den 22. juli 2011 får vite om hendelser som aldri har kommet fram i forbindelse med den offentlige etterforskningen og ditto konklusjoner. Et viktig eksempel på hendelser Nersnæs og de andre må få vite om, er En ørlite uheldig bombemann nummer to – ble filmet av forbipasserende og forsøkte å gjemme seg bak et tre.

Det vi vet fordi Line Nersnæs har valgt å stå fram hos De presstituerte i Lamestream Media

Fredag den 22. juli 2011 var det Nersnæs’ jobb å handle inn til den sedvanlige fredagskaffen. Hun har uttalt at hun handlet iskrem og peanøtter, og at hun stilte seg over skrivebordet da hun kom tilbake for å se gjennom en rapport med leveringsfrist. Noe uklart har det kommet fram i forbindelse med NRK-programmet i går kveld at det var en kollega som var ute og handlet regntøy fordi hun bekymret seg for dårlig vær i ferien, samt i forhåndsomtalen av programmet, at Nersnæs skulle ut og handle jordbær til fredagskaffen, og at det deretter muligens smalt.

Hun arbeidet i tre forskjellige etasjer, men denne umuligheten skyldes sannsynligvis journalister med nedsatt hørsel noe tilsvarende undertegnedes. En pinne må ha blitt slått løs fra vinduskarmen/-ramma i en forklaring, mens det i en annen var hele ramma som kom mot henne. I NRK-programmet forklarte hun at vinduet sto åpent fordi det var en lummer dag. Hun sto mot vinduet, eller delvis sidelengs ifølge egen forklaring, og etter det dumpe drønnet befant hun seg med ryggen mot veggen i andre enden av kontoret, og kjente en voldsom hodesmerte, og observerte at hun blødde.Statens personalhåndbok NRK-programmet viste blod på en manual Nersnæs tydeligvis benyttet i forbindelse med dokumentet hun arbeidet med da det smalt, og dette er vanskelig å forstå ettersom hun, og sikkert alle dokumenter og hefter/bøker som lå på skrivebordet, ble blåst avgårde av trykkbølgen etter eksplosjonen. Kan boka Statens personalhåndbok 2009  ved en tilfeldighet ha landet i fanget hennes, slik at det dryppet blod ned på den mens hun satt der og summet seg, eller muligens at hun støttet seg på den da hun reiste seg opp og etterlot blodige fingeravtrykk?

Deretter gikk Line Nersnæs ut av kontoret, og hun har uttalt at hun hadde mistet hørselen. Til tross for dette hørselstapet forteller hun at da hun traff sin sjef i gangen utenfor kontorene i tiende etasje, fortalte han henne at hun hadde en hodeskade, og at hun hadde noe stikkende opp av hodet. Videre ble hun derfor klar over denne pinnen som mulig årsak til hodesmerten før de begynte å gå nedover trappene for å komme seg ut av høyblokka. Da de hadde kommet vel ut av denne, ble hun for første gang klar over pinnen hun hadde i hodet.

Etter å først ha blitt plassert på andre siden av Akersgata rett utenfor enden av alleen fra utgangen av Høyblokka på Johan Nygaardsvolds plass, ble hun og andre skadde etter rundt 25 minutter (?) geleidet nedover fortauet mot VG-huset, og deretter plassert i en rekvirert rutebuss for å bli kjørt til Oslo Legevakt sammen med andre lett/ikke-kritisk skadde. På legevakta ble hun operert av kirurg/skadelege Ruth Aga som laget et snitt langs pinnen for å få denne ut. Dette snittet måtte lukkes med 27 sting. Jeg har fundert på dette inngrepet, og håper kirurgen ikke skar over altfor mange viktige nerver. Line Nersnæs har fortalt at hun hadde problemer med å tygge de nærmeste dagene fordi pinnen hadde penetrert kjevemuskulaturen. Et tilsvarende håp om at denne muskulaturen ikke ble skåret tvers av er herved uttrykt. Vi kommer tilbake til dette. Etter egen uttalelse takket Nersnæs nei til tilbudet om å ta med seg pinnen som et minne. NRK-programmet hadde et innslag med kirurgen, og hun fortalte at pinnen hadde gått inn i tinningen (hun pekte på sin egen tinning for å demonstrere hva hun sa), og ned og ut i nærheten av ørets underkant. Dette er en merkelig uttalelse fra behandlende lege, for det er denne kirurgens epikrise som danner grunnlaget for påtalemyndighetenes påstand om at pinnen gikk inn motsatt vei, nemlig inn i underkant av øret og bakenfor, og oppover. Her er fra tiltalebeslutningen:

<

p align=»center»>

Line Nersnæs bekreftet selv dette hendelsesforløpet i forbindelse med et intervju med ABCNyheter:

Pinnedama
Line Nersnæs peker på stedet der restene av vinduskarmen gikk inn i hodet. Foto: ABCNyheter

Dr. Ruth Aga ved Legevakta er ikke enig i dette hendelsesforløpet, og det til tross for at det er hennes rapport som påtalemyndigheten er nødt til å bygge på. Her fra NRK-programmet:

Dr Ruth Aga forklarer inngang og utgang
Dr. Ruth Agas forklaring om inngangssår og utgangssår er motsatt av virkeligheten.

Dr, Aga forklarer videre at siden hun visste at ansiktskirurgen ved Ullevål Sykehus var travelt opptatt den dagen, tok hun selv sjansen på å operere ut pinnen. Den kunne nemlig ikke bare trekkes ut, flisete som den var. Vi må se grundig etter sporene denne operasjonen etterlot seg. Først noen bilder som viser bandasjeringen.

Nersnæs med plaster og bandasje

Line Nersnæs 4

Det kirurgiske snittet førte til 27 sting, og dette såret ble dekket av bandasje/plaster som bildene over viser. Det neste bildet er klippet ut fra NRK-programmet:

Nersnæs bilde fra NRK-program
Ingen synlige merker eller arr etter operasjonen.

Det neste bildet er også fra NRK, denne gang fra deres minnemarkering av 22. juli-terroren et år etter. Jeg har lagt til et fotobehandlet utsnitt der jeg har gjort alt jeg kan for å synliggjøre skadeområdet. Det finnes noen vakre hvite dun på kryss og tvers, men ingen spor etter utgangssåret og påfølgende kirurgi og sting synes:

Nersnæs uten synlig arr
Ingen synlige spor etter der den fingertykke pinnen penetrerte området under øret, og ingen synlige spor etter
kirurgi/sting verken under øret eller oppover mot tinningen.

Det er lite trolig at det er brukt sminke for å skjule sårene, for det hvite dunhåret er ikke påført farge. Det hele kan jo skyldes godt grokjøtt og like godt utført kirurgi. Det er flere av ofrene etter 22. juli-terroren som har vist fram ekstremt grokjøtt, men det får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.Nersnæs uten synlig arr 2

Hva taler for at Nersnæs’ forskjellige variasjoner av hendelsen forteller sannheten?

Jeg hadde håpet at Dr. Lars’ inntreden med brask og bram og høy sigarføring ville føre med seg godt funderte ankepunkter. Han uttrykte forholdsvis tidlig et klart ønske om å trampe undertegnede på tærne. Dessverre tråkket han alle debatt-dansepartnerne på tærne, før han endte opp med å tråkke på sine egne, og deretter snublet ut av debatten med et høylydt mageplask. Han la et snev av infeksjon igjen etter seg i debattfeltet med sine personkarakteristikker, henvisninger til autoritet(er), vage henvisninger til internasjonal anerkjennelse, suveren triage, dum konspirasjonsteori, osv, samt hans famøse påstand om at pinnen hadde penetrert Line Nersnæs’ hode motsatt vei av det den hadde i virkeligheten. Dette peker i retning av at Dr. Lars ikke gadd være høflig og grundig nok til å lese gjennom det han kritiserte, for allerede i linje nummer syv i hovedinnlegget er innlagt bilde av Nersnæs med tekst som ikke kan misforstås. Hun peker selv på stedet pinnen gikk inn, og bildeteksten gir samme forklaring. Ikke lenge etter dette i teksten, ligger en kopi av påtalemyndighetens dokumentasjon på det samme. Jeg tror nok Dr. Lars tar seg bedre tid til å høre på sine pasienter, og at årsaken til hans noe ampre framferd først og fremst skyldtes at han i likhet med de fleste av oss er en smule stikkordsorientert.

Jeg har ikke bevist at den offisielle og personlige versjonen som Line Nersnæs gir av sine hendelser den 22. juli 2011 er gal, selv om hendelsesforløpets forklaringer varierer noe. Det vi kan gjøre er å se det i sammenheng med andre hendelser den bedrøvelige terror-dagen i Oslo og på Utøya, og også ta i betraktning en mengde dokumenterte falske påstander fra andre nasjoners offentlige utredninger i forbindelse med såkalte terror-hendelser. Verken Line Nersnæs eller etterforskende myndighet har lagt ut bevis for noe som helst. I likhet med at påtalemyndigheten ikke har presentert fnugg av dokumentasjon på at Anders Behring Breivik oppholdt seg i området rundt regjeringskvartalet den dagen, mangler det fullstendig dokumentasjon på de fysiske skadene Line Nersnæs er påstått å ha blitt påført. Det betyr ikke at slik dokumentasjon ikke finnes, men bør ikke da påtalemyndigheten legge fram denne dokumentasjonen for å slippe all spekulasjon?

De andre blondinene

Hvis vi finner alvorlige ankepunkter der vi kan sannsynliggjøre usanne påstander fra andre som ble skadet av bomba i Oslo den 22. juli 2011, vil dette styrke hypotesen om at det også kan ha vært noe galt i forbindelse med Nersnæs’ versjon. At det finnes helt tydelig videodokumentasjon på at det fortsatt befant seg en Delta-kledd terrorist ved Høyblokka mange minutter etter at Anders Behring Breivik hadde forlatt området i en Fiat som sto parkert på Hammersborg torg, tyder også på en mulighet for generelt falskspill. Jeg har presentert flere av de skadde blondinene i tidligere hovedinnlegg, og nå skal vi ta en nærmere titt på den ene. I likhet med i Nersnæs’ tilfelle, er det av største viktighet at også hun hvis hun forteller sannheten, ser nærmere på En ørlite uheldig bombemann nummer to – ble filmet av forbipasserende og forsøkte å gjemme seg bak et tre.

Hanne Lille-Mæhlum

Hanne Lille-Mæhlum er en av de hodeskadde og blødende blondinene uten sokker og sko som ble offer for terroren i Oslo.


Hanne Lille-Mæhlum (DSS) ble skadd og holdt på å blø ihjel av hodeskader, men ble heldigvis funnet av Christian Haug Frantzen (DS) som
bar henne gate opp og gate ned, før han fikk lagt henne fra seg i kyndige medisinske hender på Youngstorvet.

Jeg siterer fra en artikkel i Dagbladet 22. august 2011:

http://www.dagbladet.no/2011/08/19/nyheter/terrorangrepet/innenriks/anders_behring_breivik/terror/17737785/

Hanne Lille-Mæhlum

Men så kom Christian (33) og bar Hanne (33) i sikkerhet. Les deres dramatiske historie fra regjeringskvartalet.

(Dagbladet): Klokka er 15.27 den 22. juli. Med en kraftig blødning fra øyet sitter Hanne Lille-Mæhlum i resepsjonen til S-blokka. Fastlåst i et hav av glass, møbler og vrakrester tenker Hanne at hun bare må holde seg i ro.

– Jeg kjenner blodet dryppe fra et kutt over øyet. Det er masse blod i ansiktet. Jeg er redd, og tenker: Hvorfor kommer ingen for å hjelpe? Skal jeg dø her som et dyr i bur?

Samtidig som Hanne blir truffet av glasset som blir blåst inn i resepsjonen, sitter Christian Haug Frantzen i tredje etasje i nabobygget.

Seniorrådgiveren ved Departementenes servicesenter skjønner ikke hva som har skjedd. Rutene på kontoret hans har blitt blåst inn, og himlingen falt ned. Christian begynner umiddelbart å søke gjennom etasjene etter folk som trenger hjelp.

– Trodde jeg var død

Rundt klokka 15.40 kommer han ned i resepsjonen de to byggene deler. Der får han øye på Hanne. Hanne som egentlig studerer rettssosiologi, men som har deltidsjobb som resepsjonsvakt i regjeringskvartalet.

Flere har allerede passert henne, og Hanne har hørt dem si «herregud».

– De trodde jeg var død.

Men Christian går ikke forbi.
– Jeg skjønner at jeg må prioritere å få Hanne ut. Ansiktet hennes er dekket av blod, og selv om hun kunne blitt verre av å bli flyttet på, tenker jeg at den sjansen må jeg bare ta.

Bæres ut

Christian spør Hanne hvordan hun har det. Hun svarer rolig og behersket:

«Jeg sitter fast, jeg har glass i øyet og jeg kan ikke gå».

Christian tar tak rundt Hanne og bærer henne ut av ruinene via Einar Gerhardsens plass.
– Der blir vi møtt av et kaos. Det er et syn jeg aldri kommer til å glemme, forteller Christian rolig.
Det blir en lang tur for Christian med Hanne i armene. Opp og ned gatene, før de til slutt får beskjed om å oppsøke hjelp på Youngstorget. Der får Christian varslet Hannes kjæreste, samtidig som han får ansvar for tre andre skadede.
– Her begynner jeg å ta innover meg hva som har skjedd. Jeg må gå rundt hjørnet for å samle meg, sier Christian.

– Reddet livet mitt

De to kollegene forteller sin historie på en kafe med utsikt mot Regjeringskvartalet og Youngstorget. Christian og Hanne takknemlige for at de er blant de heldige som slapp unna terrorangrepet med livet i behold.

Men Hanne kikker stadig ut.

– Jeg føler jo at Christian reddet livet mitt. Noen kunne jo ha kommet, men det var få igjen i bygget, og jeg hadde mista mye blod, sier hun.

 

Det er vanskelig å si noe etter en så fantastisk historie. I en av Jacob B. Bulls bøker traff gutta hverandre på fiske i 1800-tallets Rendalen, og fiskeskrønene satt løst. Tror det var Finngutten som sa om Gammalhåkkå etter en av hans vanvittige fortellinger, at han lyg itte han Gammalhåkko, hain e bærre så god tel å finn’på!

Hun ligger etter etter utsagn hardt skadd i resepsjonen på S-blokka skrått over Einar Gerhardsens plass fra resepsjonen i Høyblokka. Hun blør kraftig, og hun kan ikke stå på beina. Flere ansatte i S-blokka går rett forbi henne, og de sier “Herregud!” fordi de tror hun er død. Hun trenger hjelp, men bygningen er i ferd med å tømmes for mennesker.

Spørsmål: Hvorfor ba hun ikke de forbipasserende om hjelp? Etter eget utsagn var ikke taleevnen hennes svekket:

Christian spør Hanne hvordan hun har det. Hun svarer rolig og behersket:

«Jeg sitter fast, jeg har glass i øyet og jeg kan ikke gå».

Videre bærer Christian henne gate opp og gate ned, før redningen er å finne på Youngstorget. Hanne føler at han reddet livet hennes, for det var nesten ikke mennesker igjen til å finne henne, og hun hadde mista mye blod. Dette bekreftet av Christians Ansiktet hennes er dekket av blod. Vi tar en grundig titt på nok et bilde fra Dagbladet:

Hanne Lille-Mæhlum holder på å omkomme av blodtap

Utfra forklaring og Dagblad-fotografi er dette trolig korteste vei hun ble båret i sikkerhet:

Kart Hanne Lille-Mæhlum

Det er mye om skadde jeg aldri har skrevet om. Det skyldes først og fremst at det er en for stor oppgave for en person å grave grundig nok i alt som finnes å grave i, samt en prioritering som forteller meg at de sakene som er grundig gransket og publisert her på bloggen er viktigere. Jeg avslutter med et eksempel på den totale dårskapen som rådde. De tre skadde tyske Oslo-turistene som ble skadet av bomba ved Høyblokka slik CNN presenterte dem for sine lesere:

Skadde tyske turister

Ta en titt på bandasjen til hun i midten. Tror noen at blod trenger gjennom en bandasje på den måten slik at en tynn dråpe renner nedover og farger den på veien ned mot venstre side av neserota? Jeg har blødd gjennom både gips og bandasjer, og det fungerer ikke på den måten. Men alle tre ser ut til å være like blide, da. Det skal de ha, og det skyldtes nok først og fremst det gode feriehumøret de tok med seg fra Tyskland. Ingen hull på klærne. Ingen sår på skuldre, armer eller overkropp, men alle (unntatt Lille-Mæhlum?) blødde som stukne griser fra hodesår.

oslo-blast

4 thoughts on “Oppsummering om Pinnedama og en overgang til en annen bombeskadd kvinne

  • 7. april 2016 at 22:37
    Permalink

    Hanne Lille-Mæhlum (DSS) ble skadd og holdt på å blø ihjel av hodeskader, men ble heldigvis funnet av Christian Haug Frantzen (DS)

    Som vanlig bruker blå latex hansker, eller blev hendene blå p.g.a. han
    bar henne gate opp og gate ned?

  • 7. april 2016 at 22:41
    Permalink

    Som vanlig bruker blå latex hansker, eller blev hendene blå p.g.a. han
    bar henne gate opp og gate ned?

    Godt poeng, Spiren, for det var bemerkelsesverdig hvordan disse blå hanskene dukket opp i kaoset rundt høyblokka. Haug Frantzen snublet ut i stort kaos fra sitt kontor, fant Lille-Mæhlum, løftet henne opp, og en eller annen gang under veis gate opp og gate ned må noen ha stukket til ham et par, sannsynligvis med klar beskjed om at Du bærer da ikke skadde kvinner uten å ha på deg blå latexhansker!

  • 9. april 2016 at 14:29
    Permalink

    Er tilfeldigvis kjent i kvartalet, i likhet med mange andre. Du bærer ikke egenhendig en alvorlig skadd person ned Møllergata, tilbake via Eldorado Kino i Storgata og til Pløens gate/Youngstorget når du kunne tatt veien rett ned Pløens gate. Latexhansker eller ei, det synes viktigere å få til noen fotografier enn å komme raskest mulig fram til hjelp?

    Latexhansker må være utrolig anvendelige i slike situasjoner, siden nesten alle hadde det.

  • 9. april 2016 at 14:35
    Permalink

    det synes viktigere å få til noen fotografier enn å komme raskest mulig fram til hjelp

    Ja, og det samme har skjedd andre steder. Hvem glemmer vel tullingen som kuttet opp sine egne klær og ravet rundt og fram og tilbake i målområdet til Boston Marathon?

    http://www.jostemikk.com/en-nyere-titt-p-noen-av-boston-idiotene/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: