22. juli-saken

Hvem løy – AUFeren og Stormesteren, eller politiet?

Når selvmotsigelsene blir så store som de er mellom det enhver ville kalt to karaktervitner, daværende Stormester i frimurerordenen og en fremadstormende ungdomspolitiker i Ap og tiltalebeslutningen og dommen i Oslo tingrett, er det overraskende at så og si ingen virker å være interessert i denne delen av 22. juli 2011-hendelsene. Vitnebeskrivelsene og politiets konklusjoner spriker så vidt at det melder seg et nytt spørsmål. Er noe som helst av det som ble påstått sant? […]

22. juli-saken

Utøya-drapene var ikke noe å smile av

Politiforum.no fortsetter med saker der de kritiserer myndighetene for manglende åpenhet, denne gang i Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag. Dette er en fortsettelse av saken jeg skrev en artikkel om, Delta-Klevengens svært gode poeng, og nok en gang retter politiet søkelyset mot dette med at beredskapstroppen trodde det dreide seg om flere gjerningsmenn, noe 22. juli-kommisjonens rapport påstår er en løgn. Dette blir kort og rett på sak. Hvordan er det mulig å stille opp tjenestemenn fra Søndre Buskerud politidistrikt for et gruppebilde på MS Thorbjørn når de er på vei hjem fra Utøya den 23. juli 2011? […]

22. juli-saken

Delta-Klevengens svært gode poeng

Aksjonsleder Terje Klevengen for beredskapstroppens/Deltas innsats på Utøya den 22. juli 2011 har et svært godt poeng i en rykende fersk artikkel i Politiforum.no. Hvis de ikke trodde at det var flere gjerningsmenn, hvorfor skulle de nekte medisinsk personell adgang til Utøya slik at de kunne ta seg av alle de hardt skadde ungdommene? […]

22. juli-saken

En interessant detalj i fergemannens vitnemål

Det nevnes fra tid til annen at the devil is in the detail. Det er mulig at dette gjør meg til en djevel-gransker, for når det gjelder å finne ut av hva som skjedde i Norge den 22. juli 2011, virker de minste detaljene å være av største viktighet å avsløre for å kunne danne seg et grunnlag for å tegne et større og klarere bilde. Problemet med disse små detaljene er at en fort vekk kan risikere at man går seg bort blant dem. […]