Pytheas seilas til Norge for 2300 år siden

Det er en eneste grunn til at dette innlegget har fått muligheten til å se dagens lys, og den årsaken heter Sveinung Gihle Raddum, og jeg har sitert ham et par ganger tidligere. Det er litt problematisk for meg å rose mannen opp i skyene, for det kan jo godt hende han snubler over denne bloggen en dag, leser det stoffet jeg har lagt ut, og ikke vil sette det minste pris på at han blir sitert og rost på ei nettside som tar opp så kontroversielle saker som jeg gjør. Etter nøye overveielse velger jeg å sitere ham på noe jeg har sitert tidligere, og senere kommer noen kortere sitater satt i sammenheng med mitt forsøk på en kort gjenfortelling.

Jeg vet han ikke fikk utgitt boka han har skrevet hos de vanlige forlagene, og alle som leser denne bloggen vet jo hvordan portvokterne arbeider overtid for å tie ihjel kontroversiell kunnskap. Jeg antar at Gihle Raddum ønsker å bli lest som alle andre som har noe på hjertet de mener er viktig å dele med andre søkende mennesker, og han har lagt ut boka si gratis, oppdelt i flere PDF-filer. Jeg kommer til å lenke til den nettsiden, slik at flere får muligheten til å høre den fantastiske historien han har å fortelle. Håper jeg ikke gjør noe galt, for min intensjon er det motsatte.

Med trivelig reisefølge gikk turen til Skjeberg

I innlegget Hakekors og “Guder” i vår historie skrev jeg:

Dette innlegget blir ikke langt. Det er ment som en forsiktig oppfølger av ting jeg har skrevet litt om tidligere, og ikke minst, en start på det jeg håper blir en grundig og utfyllende oppfølging framover våren. Først må jeg få tatt en titt på et par ting ved selvsyn, og da må snøen være helt borte først.

Snøen er forlengst borte i Skjeberg, så humøret var på topp da vi startet. Jeg hadde forberedt turen så den siste avsløringen av hva vi kom til å se, skulle komme som en overraskelse.

Helleristningene på Solberg

Det var dit vi dro, og etter å ha tenkt på denne turen i flere uker, og brukt mange timer på planlegging for å forsøke gjøre det spennende for reisefølget mitt, er det ikke til å legge skjul på at jeg ble litt irritert over synet som møtte oss:

Dekkede helleristninger Solberg

Dekkede helleristninger Solberg 2

Før jeg fortsetter fortellingen om denne turen, siterer jeg nok en gang Sveinung Gihle Raddum.

Historieforsking er en sammensatt og omfattende aktivitet der forskjellige fag bør inngå. Stor påvirkning på historieforskingen har politiske forhold i det samfunn historikerne lever. Det ser vi og når det gjelder forståelsen av Norges eldste historie. Rammen for Ottadalens historie, som dette skal handle om, kan avledes av Norges og Europas historie.

Historieforskningen tok for alvor til etter at Universitetet i Oslo ble etablert i 1811. En føring for forskningen ble lagt i 1832 da Samfunnet for det norske folks sprog og historie sendte ut et opprop der det het at det var; “nødvendig å gjøre alt gjeldende som betrygger vår natonalitet og som iandre folks øyne betegner oss som et av Europas eldste og historisk-berømte folk.” Dette anga retningen og hadde betydning for historikernes forståelse av vår historie.

I dag ser vi oss derfor som etterkommere etter de som kom da isen smeltet. Siden har vi bodd her, først som fiskere, jegere og samlere. I bronsealderen ble bondesamfunnets første frø sådd. I jernalderen organiserte vi jernproduksjonen og smidde redskaper og våpen. Vi utviklet vår egen norrøne mytologi med Odin som bærebjelke og øverste gud. Rune-alfabetet ble oppfunnet i Norden, med det kunne vi lage og lagre små budskap. Dette er videnskapelig funderte elementer i den norske historiske modell. De første som kom stengte døra, senere slapp ingen inn. Nye elementer sees som resultat av intern utvikling og tilpasses denne modellen som er en trygg havn for forskerne. Videnskapen har gitt den nye staten det den trengte, et eget gammelt og berømte folk. Et annet bilde av historien får vi hvis vi tar hensyn til den teknologiske, økonomiske og politiske situasjon i verden rundt oss i gammel tid. Slik påvirkning er i dag fjern i vår bevissthet.

Sveinung Gihle Raddum, Jutulen 2011, Årsskrift frå Vågå Historielag

I klartekst betyr dette at våre “historikere” (forfatterne av historien) tegnet kartet, og alle de steder man i ettertid har funnet at terrenget ikke stemmer med dette, har man valgt å forandre terrenget, ikke kartet.

Helleristningene på Solberg har en annen historie å fortelle enn den de akademiske portvokterne har gitt oss

Nå var det meningen å legge inn bilder jeg selv hadde tatt i fortellingen. Bilder fra forskjellige vinkler for å fange opp alle mulige skygger for å få fram flest mulige detaljer i de symbolene fjellet har vært bærere av i over 2000 år. Konservatorene har fjernet malingen de fylte ristningene med for å gjøre det enklere å se dem, og alt dette hadde jeg tenkt på, og var litt bekymret for at de skulle bli vanskelig å få fram de viktigste detaljene. Som alle nå har forstått, var bekymringene grunnløse. Det går ikke an å ta bilder av noe som er skjult bak sandfylte, doble presenninger. Derfor må jeg bruke illustrasjonsfotografier som andre har tatt tidligere, og legge fram noen bilder jeg tok av illustrasjonene på oppslagstavlene som er plassert på stedet.

Pytheas fra Massalia

Pytheas var en matematiker, sjøfarer, kartograf, oppdager, astronom, og generelt sett en imponerende vitenskapsmann fra Marseille (Massalia) som levde for drøye 2300 år siden. Først fra Wikipedia, for å se hva deres bidragsytere har å fortelle om denne spennende personen:

Pytheas fra Massalia (ca. 380 f.Kr.-ca 310 f.Kr.) var en gresk handelsmann, geograf og oppdager fra den greske kolonien Massalia (dagens Marseille i Frankrike). Han gjennomførte en sjøreise for å utforske det nordvestlige Europa rundt 325 f.Kr. Han seilte rundt det meste av de britiske øyer.

217px-Pythéas
Statue av Pytheas i byen Marseille
i Frankrike.

Pytheas er den første som vi kjenner som har gitt skriftlige opptegnelser om midnattssolen, nordlyset og polarisen, og den første til nevne navnet Britannia og germanske stammer. Det land han kom til i nord, kalte han «Thule», og som sannsynligvis var Norge. Hvor langt nord han kom i Norge er umulig å vite, men enkelte har ment at han må ha seilt til Hålogaland for å kunne beskrive nordlyset. Dønna og Træna er blant de øyene i Nordland som da peker seg ut.

Pytheas beskrev sin reise i en periplus med tittelen På sjøen (Περι του Ωκεανου) som dessverre har gått tapt i historiens gang, bortsett fra utdrag, sitater og parafraser av senere forfattere. Noen av dem, som historikerne Polybios og Strabo, beskyldte Pytheas for å ha dokumentert en fiktiv sjøreise, men dagens historikere mener at Pytheas’ reise både er mulig og sannsynlig.

Reisen kan ha bli støttet av rik beskytter – det har blitt spekulert om Aleksander den store var en av dem – på leting og utforsking av de ukjent vestlige og nordlige regionene av den verden grekerne kjente til. Pytheas beregnet omkretsen på Storbritannia som er innenfor 2,5 % av moderne beregninger. Det er noen bevis på at han benyttet polarstjernen for å navigere i henhold til breddegraden og dessuten forsto forholdene med månefasenes flo og fjære. I nordlige Spania studerte han tidevannsbevegelsene og kan ha knyttet årsaken til månen. Denne oppdagelsen var kjent hos den greske stoiske filosofen Poseidonios.

Pytheas var ikke den første til å seile opp i Nordsjøen og rundt de britiske øyer. Handelen mellom Gallia (Det galliske Frankrike) og Storbritannia var allerede godt etablert, fiskere og andre seilte til Orknøyene og sydlige Norge. På 300-tallet f.Kr. nevner den romerske forfatteren Avienus en tidlig gresk sjøreise som kanskje ble gjennomført på 500-tallet f.Kr.

Fra Marseille til Hålogaland

En hypotetisk rekonstruksjon av Pytheas’ sjøreise beregner at han dro fra Marseille og enten rundt Pyreneerhalvøya, eller over landjorda i Frankrike og til Bordeaux, deretter sjøvegen til sydspissen av England, Plymouth, opp Irskesjøen, passerte Man, Hebridene, Orknøyene, Shetlandsøyene og krysset Nordsjøen til Norge og fulgte norskekysten oppover i seks dager, kanskje så langt nord som i nærheten av Polarsirkelen, og noen av de ytre øyene i Hålogaland som Træna eller Dønna, – det land som han kalte for Thule. Et sitat forteller at han så deler av sola over synsranden ved midnatt. Deretter returnerte han sørover samme veg langs norskekysten, men over mot Danmark, Helgoland og gjennom den engelske kanalen og tilbake til Bordeaux.

Det har vært spekulert om Pytheas istedenfor Norge seilte til Island ettersom han mente at Thule var en øy. Denne teorien har få tilhengere. For det første er sjøreisen fra Shetland til Island betydelig lengre, og for det andre at Island var ubebodd inntil nordmenn oppdaget Island på midten av 800-tallet, og Pytheas forteller at han møtte et jordbruksfolk i Thule, og fortalte at de spiste frukter og tresket kornet i hus, og istedenfor vin laget beboerne seg en drikk av korn og honning, det vil si en form for mjød. Romerske krønikere nevner rundt 100 f.Kr. et land langt mot nord ved navn «Dumna» som har blitt tolket som Dønna. Det tyder på et ekko av Pytheas’ skildring, blant i begrunnelsen at Thule i henhold til Pytheas var en øy.

Hvor langt nord Pyteas kom er det ingen som vet, og nettopp derfor har Thule blitt et generelt begrep for «veldig langt mot nord». Antagelig nådde han Thule eller Hålogaland på ettersommeren og ble der over vinteren. Det stemmer overens med beskrivelsen av issørpa og havskodda som var ukjent og merkelig for en sjøfarer fra Middelhavet.

På jakt etter tinn

Begynnelsen på Pytheas’ reise er ukjent. Kartagerne hadde stengt Gibraltarstredet for alle skip fra andre nasjoner. Noen historikere mener derfor at han må ha reist over land til elvemunningen av Loire eller Garonne. Andre mener at han for å unngå kartagernes blokade kan ha holdt seg tett mot land og kun seilt om natten. Det er også mulig at han dro fordel av et midlertidig fravær av blokaden som er kjent å ha funnet sted i det tidsrommet Pytheas reiste.

Cornwall på de britiske øyer var viktig ettersom stedet var den viktigste stedet for utvinnelse av tinn. Pytheas studerte produksjonen der. I løpet av hans seiling langs de britiske øyer oppdaget han at tidevannet gikk svært høyt der. Han nedtegnet det lokale navnet på øyene i gresk som Prettanike, noe som Diodorus senere tolket som Pretannia. Dette støtter teorien om at kystbefolkningen av Cornwall kan ha kalt seg selv for Pretani eller Priteni, noe som gir gjenklang om det skotske folket piktere som romerne kalte for Picti. Pytheas er også blitt sitert på at referere til de britiske øyer som «øyene til pretaniene».

Beskrive det ubeskrivelige

Pytheas fortalte at han ble vist det stedet hvor solen gikk for å sove, og han noterte at solen i Thule bare viste seg i to eller tre timer. En dag lengre nord var det bare sjø. Strabo sier:

Pytheas forteller også om vannet rundt Thule og av de steder hvor land i egentlig mening ikke lenger eksisterer, verken sjø eller luft, men en blanding av disse tingene, som en «vann-lunge», som det er sagt at jord og vann og alle disse tingene er i suspensjon (manglende) som om dette er noe som var en forbindelse mellom alle disse elementene, hvor man verken kan gå eller seile.

Begrepet «vann-lunge» (engelsk «marine lung») betyr egentlig manet, og moderne forskere mener at Pytheas forsøkte å forklare formasjonen av issørpe som blir dannet på utkanten av drivis, hvor sjøen og snøslaps blir dekket av tåke.

Etter å ha fullført sine studier av De britiske øyer reiste Pytheas nordover til Nordsjøen hvor han kan ha besøkt en øy hvor det var rav, en viktig handelsvare den gang. I henhold til encyklopediske verk Naturalis Historia av Plinius den eldre:

Pytheas forteller at gutonene, en stamme i Germania,, befolker kysten av en elvemunning ved en sjø ved navn Mentonomon, (…) en dags seiling fra dette området, ligger øyene Abalus hvor rav blir kastet opp av bølgene om våren, det er en utsondring av sjøen i en kontret form; som eierne av dette rav også benytter som en form for brensel, og selger det til sine naboer, teutonene.

Den øya det her er snakk om kan ha vært Helgoland, Zeeland i dagens Nederland, men også østkysten av Danmark, skjønt noen forskere har kommet opp med andre fantasifulle steder hvor arkeologene har funnet rav, som Gdansk og ved kysten av Polen, men det er lite sannsynlig selv dette var rike områder for rav.

Litterær innflytelse

Pytheas’ skriv var en sentral kilde for informasjon for senere oldtidsforfattere og historikere tidlig i middelalderen, og sannsynligvis den eneste kilde om nordområdene. Den astronomiske forfatteren Geminus av Rhodos nevner en «Beskrivelse av havet». Marcianus, en lærd på Apollonius på Rhodos, nevner en «periodos ges» (en stripe rundt jorda) eller «periplus» (seile rundt). Det som er felles for oldtidstekstene er at en uendelig rekke av titler kan representere en eneste kilde. Det kan komme av at tittelen viser til kun en seksjon av flere i en bok enn hele boken. Enten det er én bok eller flere har Pytheas’ egen tekst gått tapt, og opptegnelsene av hans sjøreise er kun videreført i tekstene til Strabo, Diodorus av Sicilia og Plinius den eldre.

Sveinung Gihle Raddums beskrivelse og tolkinger

Det neste er det jeg anser som de mest viktige og nødvendige utdrag fra hans forskning når det gjelder den delen av boka som omhandler Pytheas’ reise langs kysten av Norge. Les hele Raddums bok oppdelt i PDF-dokumenter her. Det er sannsynligvis det viktigste historiske verket om vårt land dere noen gang vil lese. Her gjenforteller jeg litt fra den, med Raddums egne ord i sitatform.

Pytheas seilas langs kysten av Norge år 330 før vår tidsregning begynner

Hovedhensikten med ekspedisjonen var å følge opp de områdene der danene tidligere hadde utvunnet metaller, og å kartlegge kysten og kanskje finne nye interessante områder.

På hans tid hadde Faukene store problemer med å skaffe tinn til bronsen. Perserne behersket Lilleasia og Fønikerne sperret veien til tinnleiene i Spania. Pytheas gjorde minst to reiser til våre områder.

På den første turen var han innom flere steder, både langs sørkysten av Norge og de britiske øyer. Det er slik jeg leser ham den første turen som er interessant for dette innlegget og helleristningene på Solberg i Skjeberg. Nevner allikevel at ekspedisjon nummer to nok var like viktig historisk sett, og han satte spor etter seg både gjennom navnesetting på steder med samme navn i dag, samt at han dro så langt nord som til Finnmark, kanskje videre østover til Kvitsjøen i Russland.

Faukene hadde på Pytheas tid utviklet det vi kan kalle serieproduksjon av skip. Deres skip var lette å kjenne. De hadde rambukk som en forlengelse av kjølen foran mens forstavn og akterstavn svingte opp og innover. Byggeteknikken var høyt utviklet.

Pytheas i Østfold

Hva viser helleristningene på sørøstsiden av Solberg(et) i Skjeberg? Mainstreams portvoktere har sin versjon. Her er fra bilder jeg tok av en av de to tavlene på Solberg:

Solberg tekst

Solberg tekst 2

Solberg tekst 3

Det er kultdyrking, solguder, merkelige symboler, solskip, mystiske sirkler, avbildede grantrær, og bronsealderen.

Det siste først. Var det noe mystisk? Var det i bronsealderen? Var det grantrær? Og ikke minst, nå er det sannelig på tide å ta en ekstra nøye titt på det symbolet som ikke nevnes på plakatene på Solberg.

Med vennlig hilsen Pytheas

For det kan umulig være andre enn Pytheas fra Massalia (Marseille) som har fått hugget beskjed i det som den gang var et svaberg. Han ga beskjed om hvor de kom fra, hvem han var, hva slags skip de seilte og rodde med, og tok sannelig med sine hjemtrakters hellige tre for å være helt sikker på at ingen andre skulle kunne misforstå, enn dagens mainstream “forskere” i Norge. Det var ikke grantreet, som heller ikke fantes så “vi” kunne hugget det ut. Planta dukket ikke opp i Norge før 2-3 tusen år senere. Solhjulet var byvåpenet/bumerket til Marsallia, båtene var faukiske skip som beskrevet av Raddum, med oppsvungne bauger med innsving, og med rambukk. Han fortalte om alt dette, og han signerte verket, hvilket er det tegnet, gjentatt to ganger, som ikke er nevnt på opplysningstavlene ved Solberg.

Tviler dere? Det hadde kanskje jeg gjort også, men før dere bestemmer dere for godt, la oss avslutte denne fortellingen.

På det feltet som finnes lengst nordvest av de to, er denne fortellingen skrevet inn i svaberget:

Solbergfeltet pi og barlind

Dette bildet er fra Raddums bok, da jeg dessverre ikke fikk tatt noen bilder av tidligere nevnt årsak. Her er Raddums egen billedtekst:

Helleristningen fra Solberg ved Skjeberg.
Nederst til høyre liten barlind mellom stor barlind og et solhjul der vi skimter noe av M i MA. Øverst til venstre Pytheas signatur Priamos Pytheas, pi pi. Skipene: fokeiske konturer, seiler mot venstre, rambukk. Stevnene: oppover, innover, to akterstavner. Barlinden var Eburovikenes stammetre.

Pytheas signerte verket med to utgaver av den greske bokstaven og matematiske tegnet pi. Priamos Pytheas. Her er et bilde jeg tok fra den ene plakaten ved Solberg:

pi

Her er bilde av en mynt fra Massalia/Marseille, og mynten er salgsvare på e-Bay.

Massalia in Gaul 400BC:

$_35

Her er en gammel mosaikk fra bronsealderen som viser et gresk skip:

Gresk skip fra bronsealderen

Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette?

Der kan jeg ikke være behjelpelig. Raddum kan ta feil, og jeg kan ta feil av hans tolkinger, og ha tilført mine egne gale slutninger. Mainstreams portvoktere kan for en sjelden gangs skyld ha helt rett. Hvem vet? Tenk selv, og gjør dere deres egne tanker.

Jeg har en del mer om denne delen av landet fra gammelt av, omtrent fra samme tid som Pytheas var i Skjeberg. Vannsjø og Glomma på oversiden av Sarpefossen ligger henholdsvis 25 og 24 m.o.h nå i dag. Helleristningene på Solberg ligger ca. 26 meter over havet i dag. Dette åpner for store muligheter for at havfarerne den gang kunne komme langt inn i Østfold direkte fra havet. Satte de spor etter seg? Får jeg tid en gang, blir det mye om dette.

9 thoughts on “Pytheas seilas til Norge for 2300 år siden

  • 5. april 2015 at 01:22
    Permalink

    Det som kalles Marseilles bysymbol greier jeg ikke å finne noe sted. Det eneste jeg finner er en sirkel med en «M» inni, men det ligner ikke så veldig. Har du noen referanser her?

  • 5. april 2015 at 09:28
    Permalink

    Myntene med solkorset og M og A, som jeg la ut bilde av. Ristningen av solkorset på Solberg hadde opprinnelig malt noe som kunne være rester av en av bokstavene, og så har de sett for eksempel den ene streken av M, og ant en fortsettelse av den slik at det ble to eiker som gikk den ene veien.

    Du får ta en ekstra titt og tenke litt på det. Kanskje var det noe annet? Et mystisk symbol som de skriver på plakaten på stedet? Godt mulig.

  • 5. april 2015 at 11:37
    Permalink

    For å undersøke på egenhånd angående skipstyper for eksempel grekerne benyttet seg av på ekspedisjoner, handelsreiser, krig og annet, er dette en god start. Linken går til googles bildesøk, og søkeordene er ancient greek boats and ships. Det er såpass entydig dette at alle bør stille seg selv spørsmålet om hvorfor norske “arkeologer” og “forskere” kalle dette for symbolske solskip. En bør også kunne forklare hvordan den norske bronsealderbefolkningen visste hvordan skip fra Middelhavslandene så ut, og hvorfor de laget tegninger i fjellet av dem kanskje så mye som tusen år før det er kjent at sjøfarere fra Middelhavsområdet seilte langs kysten av Norge.

  • 5. april 2015 at 20:41
    Permalink

    Her er en skjemdump av de første treffene som skjuler seg bak linken jeg la ut i forrige kommentar. Ta en titt på skroget på disse greske skipene.

  • 9. april 2015 at 19:35
    Permalink

    Har studert helleristninger av tilsvarende type med skip med rambukk/dobbel baug. Pi-tegnet kan like gjerne være beina til menneskefigurer. Selv om kroppen ikke synes allverdens godt, kan det bare bety at deler av den er slitt bort. Det er generelt sett antatt at det finnes en del feiltolkinger av de som malte ristningene. Bare sånn til opplysning. En del av helleristningene kan også se ut til å ha hatt besøk av «taggere» oppigjennom historien. En av folk som lot seg inspirere, eller kanskje vandaler som gikk på fluesopp…

  • 18. april 2015 at 13:13
    Permalink

    Dette er jo spennende material du leverer her, Jostemik! Jeg har mange ganger stusset på hvordan skip er framstilt i norske helleristninger. Det er ingen tvil at de har ‘noe greskt’ over seg, eller har antikkens greske skip noe norskt over seg? Imidlertid er det vel kanskje båter av type ‘Hjortspringbåten’ som er hugget inn i granitten?

  • 18. april 2015 at 13:41
    Permalink

    Det er spennende som bare fy, Brandulph, og sannsynligvis er jeg den eneste som har vært «gal» nok til å lese Gihle Raddums bok tre ganger iløpet av én måned, og mange av de mest interessante tolkningene hans flere titalls ganger. Så kan jeg jo advare både meg selv og andre om at «når utgangspunktet er som galest..» osv. Når det gjelder hans disseksjon av jernproduksjonen, svært mange av de språklige tolkningene, samt hans gjenfortelling av Pytheas’ seilas nordover, kan jeg vanskelig se at han er helt på jordet. Tvert imot, det dreier seg om harde fakta mye av det, og ytterligere bekreftelser finnes i arkeologiske funn. Jeg lurer på hvor mye vi IKKE har blitt vist…

    Når det gjelder skipene og båtene, så er ‘Hortspringbåten’ interessant. Den har jo litt til felles med de som vises på helleristningene, men ikke helt. De lurer på om opprinnelsen kom fra Baltikum. Selv lurer jeg på om det var en lett-båt som ble etterlatt under en av Pytheas to reiser, eller kanskje den var en inspirasjon for de lokale som må ha sett Pytheas og hans følge seile/ro forbi? Skulle vært artig å visst hvor mange lokale han kom i kontakt med på disse reisene.

    Åkke som så tror jeg vi alle bør kvitte oss med tanken om at Norge var hermetisk lukket for andre kulturers direkte og indirekte påvirkninger. Kan ikke forstå hvorfor dette skal gjøre oss mindre stolte av vårt lands fortid. Dette sagt av en som lett får en klump i halsen av den gamle nasjonalromantikken:-)

    Jeg har en teori, som hvis den er noenlunde rett, åpner for muligheten om at Pytheas, Grekerne, og andre tilhørende «høykulturen» under bronse- og tidlig jernalder, alle hadde sine opprinnelige aner fra Storbritannia, Danmark, Norge og Doggerland. At det var her det folket levde som senere dannet basisen for alle de ariske spor vi ser i Middelhavsområdet og lenger inn i Lille- og Store-Asia. Fordi jeg er en pengefattig mann, skal jeg være litt forsiktig her, men har da råd til å vedde en femtilapp på følgende påstand: Den kineseren som oppfant kruttet hadde blå eller grønne øyne.

  • 8. april 2017 at 22:58
    Permalink

    Jeg vil ikke vedde i mot deg Jostemikk. For nesten 30 år siden da funnet av Urumchi mumiene ble kjent var den etablerte vitenskaps eliten nesten målløse av forbauselse over at disse mumiene ble funnet i vest Kina og at de hadde gult eller rødlig hår, hadde kommet i vogner med hjul og hadde bronse våpen lenge før hjul og bronse ble oppfunnet i Kina. De eldste ble datert til 2000 år før Kristus. Det ble spekulert i at de måtte ha kommet fra vest Europa, til og med Norge ble foreslått.

    Jeg ble ikke det minste overasket da dette var nøyaktig det jeg fra før av viste. Jeg hadde nemlig lest og skrevet inn på data boken til Svein Magnus Groddys: «Nasjonenes fabrik», der han siden 1942 har forsket seg frem til en sammenhengende norsk historie fra vikingtiden og 3 tusen år bakover!
    Der skriver han at noen av våre tidlige forfedre, de opprinnelige gulhårete frygerene som holdt til i nærheten av Svartehavet og som allerede hadde blandet seg med de rødhårete skyterne ca 2000 år før kristus hadde et stort uttog med mengder av vogner mot øst og kom til Kina og startet sivilisasjonen der. De var de første som oppfant både hjulet og bronsen. Groddys baserte dette på det som var skrevet av historiens far, Herodotus.
    Dersom de såkalte mainstream historikkerene hadde tatt seg bryet med å lese dette ufattelig viktige verket, ville funnet av mumiene vært helt naturlig. Jeg har ennu ikke sett noe som tyder på at «historikerene» har oppdaget at denne informasjonen har vært tilgjengelig for alle og en hver i ca 2400 år, så jeg vedder ikke i mot deg Jostemikk!
    Sveinung Gihle Raddums bok og boken til Svein Magnus Groddys er allerede i ferd med å snu Norges historie fullstendig på hodet. Dette faller «portvokterene» tungt for brystet.
    Noen venner og jeg har utgitt boken til Svein Magnus for egen regning og boken til Sveinung kommer snart, kanskje med ny tittel og i stort opplag.
    Jeg behøvde bare å lese Sveinungs bok en gang for å ble helfrelst, men jeg har vært «gal» nok til å lese Svein Magnus sin bok flere ganger og digitalisert den! Mumiene er på langt nær det eneste som senere er blitt bekreftet fra boken til Svein Magnus.

    Fundereren

  • 8. april 2017 at 23:27
    Permalink

    Hei, Knut, og takk for svært interessant kommentar. Jeg var ikke klar over den boka, men nå står den virkelig på lista over kommende lektyre. Supert!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: