Bertrand Russells ord til ettertanke

Kritiske bloggere har et ønske, og et ønske alene. Vi ønsker å forstå, og vi ønsker å publisere stoff for å gi et lite mindretall av befolkningen en del av denne forståelsen. Det kan ikke være annerledes, for ligger noe annet til grunn, er vi ikke kritiske, og ønsker tvilsomt å grave etter fakta.

Det finnes filosofiske mesterhjerner vi kan lære av. Fra tid til annen gjør dette det enklere for oss, for vi trenger ikke bestandig å finne opp kruttet på ny. Vi trenger ikke være enige i ett og alt disse mesterhjernene har gitt oss av dype tanker og like dyp forståelse om sammenhenger. Dere vet, limet som holder det moderne samfunnet sammen, ikke for folk flest, men for de som lager spillereglene, og forandrer disse til enhver tid de gangene de måtte ha behov for det. Det geniale med å forandre spillereglene underveis i spillet, er at de aldri vil tape, og dette er jo hele hensikten. Vi skal se litt på hvordan de gjør dette, og hvordan vi kan benytte oss av kritisk tenking og logikk for å få en mulighet til å stikke kjepper i juksemakernes hjul, og ikke minst, at vi selv lærer å unngå å begå de samme feilene gang etter gang. Maktens samfunnspyramide er ikke allverdens solid fundamentert rent fysisk. Det er aller mest et psykisk byggverk. De vingler nemlig rundt på en veltepetter, og er således svært enkle å dytte overende. De har imidlertid lurt folk til å tro at de sitter på de stødigste kjøretøy foran i gåsemor-kortesjen som leder resten av samfunnet. De har skapt en illusjon av dette, ikke ulikt keiserens nye klær-prinsippet. Før vi går videre er det to ting dere skal ha i minnet. Ikke ta noens ord for det, Nullius in Verba, og den enkleste personen å lure er deg selv.

Bertrand Russell

Ifølge Wikipediasiden om Bertrand Russell (1872 – 1970) var hans hovedinteresser metafysikk, erkjennelsesteori, logikk, matematikk, språkfilosofi, vitenskapsteori, etikk, religionsfilosofi, filosofiens historie. Han selv skal ha sagt at han ikke var særlig god i noen av disse vitenskapelige temaene, men at han ønsket å samle det hele til en grunnleggende forståelse for å kunne legge en helhetlig kunnskap til grunn for sine vitenskapelige tilnærminger, altså en slags filosofisk  forent teori for å forstå blant annet den delen av naturvitenskapen som har med samfunnet og menneskets natur å gjøre. Albert Einstein, som stjal E=MC2, hadde en våt drøm om å stjele noe enda bedre for derigjennom å kunne gi verdens fysikere en kollektiv masseorgasme ved hjelp av en like enkel som genial ligning som fortalte alt om naturen/universet. Jeg mistenker Russell for å ha vært mer interessert i å først forstå oss selv, før vi forsøkte å forstå det vi ikke umiddelbart kan påvirke. Det er mulig jeg tar feil, og jeg skal ikke engang forsøke skryte på meg å ha lest grundig gjennom Russells svært omfattende litteraturliste.

Som store tenkere noen ganger får, heldigvis, fikk også Bertrand Russell sine hederspriser, blant annet nobelprisen i litteratur i 1950. Han var en populær foredragsholder, og da han i oktober 1948 var på vei til Studentersamfunnet i Trondheim i dette øyemed, styrtet flyet (Bukken Bruse-ulykken). Her er fra Wikipedia om dette:

I oktober 1948 overlevde Russell Bukken Bruse-ulykken i Trondheimsfjorden, da han skulle til Trondheim og holde et foredrag i Studentersamfundet. Nitten personer omkom, men alle i røykesalongen reddet seg, og der satt Russell med pipen sin. Da han var kommet trygt til Trondheim og ble spurt om sin reaksjon, svarte han bare: «Vannet var svært kaldt

Systemkritikeren

Bertrand Russell forsto at makten bak makten beskyttet seg selv, og han hadde mange tanker om hvordan de gjorde det, og hvordan de kom til å gjøre det i framtiden. Han så at staten og maktautoritetene misbrukte naturvitenskapen til fordel for et autoritært og manipulerende regime, og han må derfor implisitt ha forstått at vitenskapen velvillig lot seg bruke.

Sitatet over forteller om statens muligheter til å utøve full mental kontroll over innbyggerne. Russell var heller ikke redd for å fortelle om blodige maktmetoder som statslederne og deres disipler i utgangspunktet gjorde seg skyldige i for å tilegne seg den dominerende makten over menneskene. Full kontroll gjennom våpenmakt, eller en trussell om denne.

Om logikk og bevisbyrde

Dette med logikk er vanskelig. Det opptrer i varierende grad fra person til person, og kan tvilsomt tilegnes i økende grad gjennom studier. Vi må derfor slite med det vi fikk utdelt fra unnfangelsen av. Det betyr ikke at man kan sluntre unna den plikt man har til å ta logikken på alvor, og gjøre det beste ut av de evner man har. Problemet som oppstår når en person med liten logisk forståelse kolliderer med resonnementene til en med god forståelse av logikk. Nullius in Verba gjelder selvfølgelig også her. Ta ingens ord for det, men dette skaper også et problem. En kan ende opp med å ikke vite hvem man skal tro på, og blir fort vekk stående uten egnet redskap som kan gjøre det enklere. Man kan mene noe om ting til tross for dette, men det gjelder å lære seg å kjenne sin egen begrensning. Denne begrensningen gjelder alle, men noen mindre enn andre. Da gjelder det å innrømme usikkerhet, og la være å komme med bastante påstander. Når det gjelder spørsmål knyttet til samfunnsledernes gjøren og laden, er det alltid tillatt med slike. Still spørsmål, men husk at det er lurt å erkjenne egne begrensninger og egen usikkerhet. Dette gjelder alle, også de som påstår å sverge til den vitenskapelige metode som eneste saliggjørende vei mot kunnskap og forståelse.

Bertrand Russell var opptatt av at de som kom med sterke påstander for å bygge opp en hypotese, måtte bli tillagt hele bevisbyrden for påstandene hvis de bygget opp hypotesen på en ikke-falsifiserbar måte. Han hadde kort og godt ikke noe tilovers for kvakksalvere som brøt med den vitenskapelige metoden. En ikke-falsifiserbar hypotese burde ifølge Russell forkastes hvis det ikke fulgte bevis for påstandene den fremmet, og derfor aldri tillates å avanseres til en vitenskapelig teori. Et eksempel på grov feiling angående dette, er den såkalte klimavitenskapens påstand om at menneskene er årsaken til økt atmosfærisk innhold av CO2, og at dette fører til global oppvarming. De har feilet allerede i utgangspunktet, og endt opp med å fremme en hypotese på en slik måte at den ikke er falsifiserbar, og uten å ha lagt ved snev av holdbar vitenskapelig dokumentasjon. Dette grelle eksempelet viser hvor galt det kan gå når folk flest, også akademikere, stoler blindt på autoriteter. Det er vår (menneskehetens) tyngste bør, og den som sterkest både på egenhånd og sammen med andre hersketeknikker, har holdt oss nede, holder oss nede nå, og vil holde oss nede i all framtid. Blind autoritetstro og kognitiv dissonans er de eneste strengene staten og maktpersonene bak trenger å spille på for å undertrykke nasjonenes innbyggere og ha full kontroll over mulighetene til opposisjon. Paradigmskaperne blir også paradigmerytterne, som sammen med akademikere lavere på rangstigen innen de forskjellige vitenskapelige grener blindt vil beskytte sine dogmatiske, ofte uvitenskapelige påstander. Den teoretiske fysikeren Max Planck sa at vitenskapen går framover et dødsfall av gangen. Selv er jeg ikke så optimistisk, for jeg tror det går vesentlig saktere, om i det hele tatt. Det er ikke bare de ledende forskerne som må svelge store kameler mot hårene, det er politisk-økonomiske kreftene bak den gale forskningen, altså det rådende paradigmet, som vil lide. Lærebøker må forandres, og i enkelte tilfelle selve vitenskapens grunnsyn i takt med dem. Den tidligere russiske biologen Trofim Lysenko er av mange brukt som et skrekkeksempel på hvor galt det kan bære avsted for vitenskapen, da hans vanvittige «forskning» ble loven og sannheten i en lang periode under Sovjetunionens liv og virke. Han hadde stormaktens politiske ledelse i ryggen, og all opposisjon ble enten tappet for økonomiske midler, politisk forfulgt og straffet, eller sågar drept, som enkelte påstander peker i retning av. Det var denne «forskerens» ord som ble lov, og derav fulgte finansiering for videre vranglære, forfatterskap bak lærebøker og vitenskapelige avhandlinger osv. Det de ofte glemmer, disse som henviser til denne svarte perioden for forskning i den tidligere supermakten, eller det de grunnet kognitiv dissonans og manglende logikk nekter å innse, er at den samme galskapen gjør seg gjeldende også i dag, i hele den vestlige del av verden.

Så hvordan skal vi presentere våre tanker og ideer vi som ønsker å søke etter fakta, om vi har vitenskapelig opplæring som bakgrunn eller ikke? Så godt vi bare kan. Åpne for usikkerheter, innrømme feil, og rette opp i de feilene som er beviselig gale, eller sannsynliggjort som gale. Sannheten er et mål vi kanskje aldri vil nå, men det må være den vi strekker oss etter. Den er større enn alle våre forskjellige og små egoer. Den som ikke innrømmer feil, hvis målet er å strebe etter sannheten, bør øyeblikkelig slutte å blogge.

Hva hvis man ikke er så god til å skjønne forskjell på påstander/hypoteser og solide teorier, bør man la være å skrive og publisere sine tanker og ideer? Nei, det er bare å komme med dem. De kan i likhet med den mest håpløse vitenskapelige hypotese allikevel være av verdi. Den kan være delvis korrekt, med enkelte gode og sunne betraktninger, og den kan være så beviselig feil, at når man innrømmer denne feilen selv, har kommet et lite steg nærmere sannheten. Men husk, bare hvis man innrømmer det for seg selv, og som blogger, også overfor andre.

Nullius in Verba, I hvert fall ikke mitt, men ikke la dette skremme dere fra å stille spørsmål om etablerte sannheter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: