Winston Churchill før han bøyde av for overmakten

Eller: Er noe som helst av det vi har lært om revolusjonen i Russland og 2. verdenskrig sant?

Her skal vi ta en titt på om maktspillet i Europa de første tiårene av forrige århundre bekrefter det vi lærte på skolen om at jødene hele tiden var den lidende part. Fattige og undertrykket, hvor undertrykkerne var “hvite, kristne europeere”, og at 6 millioner jøder står på kanten av utryddelse, eller om det var motsatt som alt annet en gransker. Var det kanskje jødene som sto bak, og lenge hadde stått bak, de blodige kupp og revolusjoner som feide som en svøpe over vår del av verden, og at alt således har blitt snudd på hodet av historieskriverne i ettertid?

Det er på sin plass å slå fast en ting før jeg går videre med dette sitatet fra Winston Churchill. Han var en helt eksepsjonell drittsekk. Et maktludder hvis sjels tråder aldri hang fast i annet enn den gale enden av menneskets samvittighet. Da jeg allikevel tar med dette stoffet, skyldes det helt enkelt at Churchill, til tross for manglende sjelsevner, hadde begge føttene solid plantet i det realpolitiske miljøet. Dette gjør det vrient å avfeie hans sterkeste påstander, som nok hadde mer rot i virkeligheten enn det de politisk korrekte setter pris på nå i dag.

From the days of Spartacus-Weishaupt to those of Karl Marx, and down to Trotsky (Russia), Bela Kun (Hungary), Rosa Luxembourg (Germany), and Emma Goldman (United States), this worldwide conspiracy for the overthrow of civilisation and for the reconstitution of society on the basis of arrested development, of envious malevolence, and impossible equality, has been steadily growing. It played, as a modern writer, Mrs. Webster, has so ably shown, a definitely recognisable part in the tragedy of the French Revolution. It has been the mainspring of every subversive movement during the Nineteenth Century; and now at last this band of extraordinary personalities from the underworld of the great cities of Europe and America have gripped the Russian people by the hair of their heads and have become practically the undisputed masters of that enormous empire.

Winston Churchill iZionism versus Bolshevism”, Sunday Herald, februar 1920.

Det Churchill sier her, er at alt som har fantes av såkalte revolusjoner fra og med den franske, har vært styrt av underjordiske (skjulte) krefter i de store byene i Europa og USA. Han legger hele ansvaret for den ferske revolusjonen i Russland (1917) på disse kreftene. Han legger heller ikke skjul på hvem de er, og alle navnene han nevner er på askenasikhazarer etter at de (flesteparten) har skiftet navn for å skjule at de er “jøder”.

Churchill hadde mer å komme med i samme kronikk, og først må nevnes at han forsvarte de jødene som til tross for sin religion, allikevel deltok i samfunnet og følte en tilknytning til det britiske samfunnet. Disse fantes det ganske mange av, ifølge Churchill, og slike skulle man sette pris på. Such a Jew living in England would say, ‘I am an English man practising the Jewish faith.’ This is a worthy conception, and useful in the highest degree. Så var det “de andre”:

There is no need to exaggerate the part played in the creation of Bolshevism and in the actual bringing about of the Russian Revolution, by these international and for the most part atheistical Jews, it is certainly a very great one; it probably outweighs all others. With the notable exception of Lenin, the majority of the leading figures are Jews. Moreover, the principal inspiration and driving power comes from the Jewish leaders. Thus Tchitcherin, a pure Russian, is eclipsed by his nominal subordinate Litvinoff, and the influence of Russians like Bukharin or Lunacharski cannot be compared with the power of Trotsky, or of Zinovieff, the Dictator of the Red Citadel (Petrograd) or of Krassin or Radek — all Jews. In the Soviet institutions the predominance of Jews is even more astonishing. And the prominent, if not indeed the principal, part in the system of terrorism applied by the Extraordinary Commissions for Combating Counter-Revolution has been taken by Jews, and in some notable cases by Jewesses. The same evil prominence was obtained by Jews in the brief period of terror during which Bela Kun ruled in Hungary. The same phenomenon has been presented in Germany (especially in Bavaria), so far as this madness has been allowed to prey upon the temporary prostration of the German people. Although in all these countries there are many non-Jews every whit as bad as the worst of the Jewish revolutionaries, the part played by the latter in proportion to their numbers in the population is astonishing.

Zionism versus Bolshevism», Illustrated Sunday Herald (February 1920)

Interessant å merke seg er hans karakteristikk av disse elementene som terrorister, og at han erkjenner “jødeproblemet” som et reellt problem hva angår deres arbeide for å bryte ned nasjonalstatene innenfra, blant annet i Bayern, Tyskland. I 1920 mente Churchill det samme som Adolf Hitler gjorde noen år senere. Så Hitler opp til Churchill som en autoritet på dette problemet? En annen som kan ha hentet inspirasjon fra britiske politikere og politiske kommentatorer på begynnelsen av 20-tallet var Cherep-Spiridovich, som få år tidligere hadde bevitnet det begynnende blodbadet vi i dag kjenner som den russiske revolusjonen i 1917:

«The British Guardian» of London, rightly states

«Now this is exactly what the Jews have done, and so have saved Europe
they have been too eager . The first clutch was the Boer War which put
the World’s chief gold supply into their hands. The Great War was their
next eager clutch. The Bolshevizing of Russia followed . Then came the
clutch at Hungary, under Bela Kun, which lasted 100 days, then the clutch
at Bavaria, which lasted three weeks .

Der Churchill og Cherep-Spiridovich skiller lag

For de skiller virkelig lag, og en kan lett forstå hvorfor. Der Churchill begikk den synden vi ser spre seg hele veien framover i historien til og med i dag, ved ikke å nevne (det jeg har funnet) det viktigste poenget i forbindelse med revolusjoner, særlig av en størrelsesorden som den russiske. Slike organiserte opprør, kupp/borgerkrig, krever finansiering. En kan med enkelhet se for seg flere årsaker til at Churchill med sin familiære og politiske bakgrunn ikke ønsket å avsløre den delen av de askenasikhazarske revolusjonære som befant seg i styrerommene i storbankene i City of London og i Wall Street, USA. Churchill spilte alle sine politiske kort svært intelligent, og steg et par tiår senere til maktens tinder. Cherep-Spiridovich valgte en annen taktikk. Han avslørte deler av de finansielle og politiske kreftene som sto bak finansieringen av den russiske borgerkrigen, og ble kort tid etter utgivelsen av boka The Secret World Government (The Hidden Hand) myrdet på sitt hotellrom i New York.

Arthur Cherep-SpiridovichWinston Churchill
Arthur Cherep-Spiridovich ble myrdet på et hotellrom i New York i 1926, for
deretter å bli fullstendig visket ut av historien. Winston Churchill den “ærverdige”
ble en stor statsmann, nazi-bekjemper, og kåret av britene til årtusenets
største personlighet. Til sammenligning kåret nordmenn Helge Ingstad.

Hvem drepte Cherep-Spiridovich? Cue bono?

Ikke en eneste oligark, altså de med økonomisk og derfor reell politisk makt, ville giddet trekke på skuldrene som reaksjon hvis Cherep-Spiridovich hadde skrevet noe negativt om en fattig jøde av ubetydelig interesse. Det var da heller ikke disse Cherep-Spiridovich rettet hovedskytset mot. Han forsøkte fortelle verden at askenasikhazarene sto bak all den politiske ideologien som fører verden ut i en endeløs rekke med blodige konflikter, og gjorde et stort poeng av hvem som finansierte dem. Hans eget uttrykk var judeo-mongolske bankeiere.

The Judeo-Mongolian Bolshevism, which, according to the
late Samuel Gompers, is being financed with millions by the socalled
International Bankers («Germano-Anglo-American»), who
are all Judeo-Mongols . Bolshevism is inflaming at least five million
Judeo-Mongols and some three or four million «secret Judeo-
Mongols» in America.

Hans forakt for de kapitalistiske kreftene (Wall Street/Bank of London, den franske Rothschild-avdelingen osv.) skinner tydelig igjennom, og han virker å ha vært fortvilt over at ikke folk klarte se at disse økonomiske maktsentrene arbeidet på høygir for å undergrave de nasjonene der de hadde tilhold fra innsiden. Cherep-Spiridovich var overbevist om at denne finanseringen av de askenasikhazarske kuppmakere før eller senere måtte føre verden ut i en ny verdenskrig iløpet av et tiår eller to. Husk at han skrev boka på begynnelsen av 20-tallet.

Ikke noe av dette lærte jeg om på skolen eller av andre. Portvokterne og bokbrennerne arbeidet på høygir i Norge allerede fra tidspunktet rundt den russiske revolusjonen i 1917, og lite, om noe som helst, av det vi har lært om vårt lands historie og den politiske situasjonen ellers i verden i denne perioden har vært sant. Et voldsomt propagandaapparat ble bygget opp, og lobbyistene til den gruppen som sto bak må allerede den gang ha hatt stor innflytelse. Det var kanskje ikke noe kunststykke med verdens mektigste økonomiske krefter i ryggen?

Det som overrasket meg den gang jeg begynte studere dette stoffet var at mye rundt disse viktige, historiske hendelsene, ikke var noen hemmelighet for de som arbeidet med politisk stoff da det skjedde.


Cartoon by Robert Minor in St. Louis Post-Dispatch (1911).
Karl Marx surrounded by an appreciative audience of wall
street financiers: John D. Rockerfeller, J. P. Morgan,
John D. Ryan of National City Bank, and Morgan Partner
George W Perkins. Immediately behind Karl Marx is
Teddy Rosevelt, Leader of the Progressive Party. Intro
Wall Street and the Bolshevik Revolution, Arlington
House Publishing 1974.

I realiteten var det ikke noe annet Adolf Hitler sa noen år senere, og således var han og Winston Churchill enige, noe Churchill aldri la særlig skjul på angående denne delen av historien vår. Kan denne enigheten være årsaken til at Adolf Hitler og hans bror oppholdt seg en lengre periode i England på begynnelsen av 20-årene, der han høyst sannsynlig var under opplæring hos britisk etterretningstjeneste? Dessverre mangler denne viktige delen av det som i virkeligheten skjedde fullstendig i norske lærebøker for grunnskolen. Slikt kalles hjernevask og propaganda, samme hvilken side man betrakter dette fra, men folk har få muligheter til å lære om dette, og derfor mangler fullstendig det oppgjør med historieoppfinnerne i vårt land som ellers ville sett dagens lys.

De neste innlimte sitatene er fra Firda Folkeblad, 12. september 1939.

Firda Folkeblad 1939
Firda Folkeblad 1939 b
Firda Folkeblad 1939 c

Mange vil kanskje finne det overraskende at Winston Churchill og Adolf Hitler var enige om dette. Begge er klinkende klare på at bolsjevikene (kuppmakerne) var jøder (askenasikhazarer), og begge finner at de kan karakteriseres som terrorister.

Flere sitater fra samme avis, og her kan vi se at heller ikke bolsjevikene holdt seg for gode til å komme med verbale svingslag og direkte trusler.

Firda Folkeblad 1939 d

De samme kreftene som sto bak det blodige kuppet i Russland, var nøyaktig de samme som arbeidet på spreng for å opprette staten Israel, nemlig sionistene. Sionistene var aldeles toppstyrt, og flere blad Rothschild dominerte denne gruppen, blant annet gjennom finansiering av bolsjevikene. De hadde også dominerende makt over den vestlige verdens aviser, og opplevde tvilsomt noen gang at de ikke kom på trykk de gangene de ønsket oppmerksomhet for The Cause. For eksempel slik de gjorde i Daily Express i 1933. Det da ikke-eksisterende Judea, som var Rothschild-oligarkenes våte, sionistiske drøm, presterte kunststykket å erklære Tyskland krig.

Judea erklærer Tyskland krig i 1933

Dette var heller ikke noe jeg lærte om på skolen, og alt i alt peker den selektive undervisningen jeg og andre ble belemret med på at den jødiske propagandaen festet et sterkere og sterkere grep i Norge fra og med 1917 og hele veien fram til i dag. En annen ting jeg ikke lærte noe om var at det ikke var Tyskland som erklærte og gikk til krig mot Storbritannia og Frankrike. Det var motsatt. Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland 3. september 1939 etter at tyskerne invaderte deler av Polen. Her fra BBC:

1939: Britain and France declare war on Germany

Britain and France are at war with Germany following the invasion of Poland two days ago.

At 1115 BST the Prime Minister, Neville Chamberlain, announced the British deadline for the withdrawal of German troops from Poland had expired.

He said the British ambassador to Berlin had handed a final note to the German government this morning saying unless it announced plans to withdraw from Poland by 1100, a state of war would exist between the two countries.

Mr Chamberlain continued: «I have to tell you now that no such undertaking has been received and consequently this country is at war with Germany.»

Similarly the French issued an ultimatum, which was presented in Berlin at 1230, saying France would be at war unless a 1700 deadline for the troops’ withdrawal was adhered to.

Var det bare i Russland de gjennomførte et kupp i 1917?

Norge og Sverige var sterkt delaktige i forberedelsene til den russiske revolusjonen i 1917, noe jeg skal komme tilbake til. Først tar vi en titt på om det fantes andre måter å gjennomføre en revolusjon på. En fredeligere og nesten skjult måte som passet bedre i en mindre, og vesentlig mindre militærstrategisk og økonomisk nasjon som Norge. Når en tar den mangelfulle endrueligheten til historie-makerne i Norge, og ser bak den propagandaen som har forgiftet vår befolknings kunnskap om historien som jeg har nevnt over, kan en begynne å mistenke at ingen befolkninger i dagens Europa har vært og fortsatt er mer hjernevasket enn nordmenn.

Thomas Pynchon er av mainstreams portvoktere regnet for å være en av de viktigste forfatterne etter 2. verdenskrig, og de påstår at han gjennom sin forfattergjering har vist fram et eksepsjonelt skarpt sinn. Kanskje har han vært så smart at hans budskap stort sett går over hodene på portvokterne? I boka Gravity’s Rainbow (1973) skrev han:

If they can get you asking the wrong questions, they don’t have to worry about answers.

Kanskje bør vi undres over om våre “store” forfattere i nåtidens Norge alle som en stiller de gale spørsmålene? Hvis de gjør det, er de fullstendig ufarlige for oligarkene, og en bør anta at deres bøker får stor oppmerksomhet, svært positive omtaler i Lamestream Media (de presstituerte), og at det følges opp med ytterligere positiv omtale når det kort tid etter lanseringen dukker opp nominasjoner til forskjellige forfatterpriser. Følger en denne tankerekken videre, gir det seg selv at det er en reell mulighet for at de bøkene vi burde kjøpe, lese, og studere igjen og igjen, ikke engang kommer igjennom forlagenes nåløye, og i heldigste fall blir utgitt på egne forlag, eller nå i dag i elektronikkens digitale verden blir publisert i PDF-format på en privat server.

Hvem har stått bak? Opplevde også vårt land en revolusjon i 1917? Skjedde noe spesielt i den perioden?

Det skjedde ganske mye, og det fantes så absolutt miljøer i Norge (og Sverige) som ønsket å støtte den russiske revolusjonen. Vi begynner nøstingen fra og med at den norske amerika-linjens båt MS Kristianiafjord forlot kaia i New York den 27. mars 1917 med Leon Trotskij ombord, sammen med amerikanske leiesoldater, erklærte trotskijister, og en hel bråte med penger. Her fra Boka til Antony Sutton, The Wall Street and the Bolshevik Revolution, og det blir litt materiale både bakover og framover i tid:

Dear Mr. President:

I am in sympathy with the Soviet form of government as that best suited for the Russian people…

Letter to President Woodrow Wilson (October 17, 1918) from William Lawrence Saunders, chairman, Ingersoll-Rand Corp.; director, American International Corp.; and deputy chairman, Federal Reserve Bank of New York.

Consequently, by virtue of preferential treatment for Trotsky, when the S.S. Kristianiafjord left New York on March 26, 1917, Trotsky was aboard and holding a U.S. passport — and in company with other Trotskyire revolutionaries, Wall Street financiers, American Communists, and other interesting persons, few of whom had embarked for legitimate business. This mixed bag of passengers has been described by Lincoln Steffens, the American Communist:

“The passenger list was long and mysterious. Trotsky was in the steerage with a group of revolutionaries; there was a Japanese revolutionist in my cabin. There were a lot of Dutch hurrying home from Java, the only innocent people aboard. The rest were war messengers, two from Wall Street to Germany….”

Notably, Lincoln Steffens was on board en route to Russia at the specific invitation of Charles Richard Crane, a backer and a former chairman of the Democratic Party’s finance committee.

Charles Crane, vice president of the Crane Company, had organized the Westinghouse Company in Russia, was a member of the Root mission to Russia, and had made no fewer than twenty-three visits to Russia between 1890 and 1930. Richard Crane, his son, was confidential assistant to then Secretary of State Robert Lansing. According to the former ambassador to Germany William Dodd, Crane «did much to bring on the Kerensky revolution which gave way to Communism.»17 And so Steffens’ comments in his diary about conversations aboard the S.S. Kristianiafjord are highly pertinent:» . . . all agree that the revolution is in its first phase only, that it must grow. Crane and Russian radicals on the ship think we shall be in Petrograd for the re-revolution.18

Crane returned to the United States when the Bolshevik Revolution (that is, «the re-revolution») had been completed and, although a private citizen, was given firsthand reports of the progress of the Bolshevik Revolution as cables were received at the State Department. For example, one memorandum, dated December 11, 1917, is entitled «Copy of report on Maximalist uprising for Mr Crane.» It originated with Maddin Summers, U.S. consul general in Moscow, and the covering letter from Summers reads in part:

“have the honor to enclose herewith a copy of same [above report] with the request that it be sent for the confidential information of Mr. Charles R. Crane. It is assumed that the Department will have no objection to Mr. Crane seeing the report ….”

In brief, the unlikely and puzzling picture that emerges is that Charles Crane, a friend and backer of Woodrow Wilson and a prominent financier and politician, had a known role in the «first» revolution and traveled to Russia in mid-1917 in company with the American Communist Lincoln Steffens, who was in touch with both Woodrow Wilson and Trotsky. The latter in turn was carrying a passport issued at the orders of Wilson and $10,000 from supposed German sources.

CANADIAN GOVERNMENT DOCUMENTS ON TROTSKY’S RELEASE

Documents on Trotsky’s brief stay in Canadian custody are now de-classified and available from the Canadian government archives. According to these archives, Trotsky was removed by Canadian and British naval personnel from the S.S. Kristianiafjord at Halifax, Nova Scotia, on April 3, 1917, listed as a German prisoner of war, and interned at the Amherst, Nova Scotia, internment station for German prisoners. Mrs. Trotsky, the two Trotsky boys, and five other men described as «Russian Socialists» were also taken off and interned. Their names are recorded by the Canadian files as: Nickita Muchin, Leiba Fisheleff, Konstantin Romanchanco, Gregor Teheodnovski, Gerchon Melintchansky and Leon Bronstein Trotsky (all spellings from original Canadian documents).

Canadian Army form LB-l, under serial number 1098 (including thumb prints), was completed for Trotsky, with a description as follows: «37 years old, a political exile, occupation journalist, born in Gromskty, Chuson, Russia, Russian citizen.» The form was signed by Leon Trotsky and his full name given as Leon Bromstein (sic) Trotsky.

The Trotsky party was removed from the S.S. Kristianiafjord under official instructions received by cablegram of March 29, 1917, London, presumably originating in the Admiralty with the naval control officer, Halifax. The cablegram reported that the Trotsky party was on the «Christianiafjord» (sic) and should be «taken off and retained pending instructions.» The reason given to the naval control officer at Halifax was that «these are Russian Socialists leaving for purposes of starting revolution against present Russian government for which Trotsky is reported to have 10,000 dollars subscribed by Socialists and Germans.»

On April 1, 1917, the naval control officer, Captain O. M. Makins, sent a confidential memorandum to the general officer commanding at Halifax, to the effect that he had «examined all Russian passengers» aboard the S.S. Kristianiafjord and found six men in the second-class section: «They are all avowed Socialists, and though professing a desire to help the new Russian Govt., might well be in league with German Socialists in America, and quite likely to be a great hindrance to the Govt. in Russia just at present.» Captain Makins added that he was going to remove the group, as well as Trotsky’s wife and two sons, in order to intern them at Halifax. A copy of this report was forwarded from Halifax to the chief of the General Staff in Ottawa on April 2, 1917.

Mektige krefter sto i de mørkeste politiske kulisser og trakk i de trådene som gjorde at Trotskij ble løslatt, slik at han kunne fortsette sitt oppdrag for å styrke revolusjonistene i Russland. Husk at 1917 var det året da sionistene ved Lord Rothschild fikk skriftlig garanti fra den britiske utenriksminster Balfour om at sionistene skulle få land i Palestina slik at de kunne bygge opp den nye nasjonen Israel. Dette var del av en byttehandel, en avtale som kostet millioner av uskyldige mennesker livet ved å forlenge 1. verdenskrig, og her siterer jeg fra det tidligere innlegget Litt om hva Balfour Declaration innebærer for industrialisert folkemord – bygde en nasjon på stjålet land ved hjelp av krig og svik:

Tyskland tilbød fred i 1916, til stor panikk for de sionistiske oligarkene

Ikke bare tilbød de fred, de tilbød en avtale om å avstå alle okkuperte områder slik at status quo skulle gjenopprettes slik det var før 1. verdenskrig brøt ut.

Sionist-oligarkene fikk panikk – de ville ha fortsatt krig

Sionistiske oligarker ville ikke høre snakk om noen fred. Det var ikke derfor de startet 1. verdenskrig. Så for å slå to fluer i en smekk, tjene uhyggelig mye penger på å holde krigsindustrien i gang gjennom å skape fortsatt etterspørsel, og stå for både produksjon og salg av alt fra bandasjer til moderne, tunge våpen, samt klare gjennomføre selve hovedplanen om å stjele store landområder i Palestina, sørget de for å forsikre den Britiske regjeringen m.fl at de ikke måtte godta fredstilbudet. De kunne nemlig knuse Tyskland. De garanterte at de ville få USA med i krigen på alliert side under forutsetning av at den britiske regjeringen garanterte sionistene de palestinske landområdene. Det gjorde den britiske regjeringen, ført i pennen av utenriksminister Balfour, mottakeren var Lord Rothschild v/sionistene:

Sitat slutt.

Noen må ha stått klare til å ta Trotskij og følge vel imot i Oslo – hvem var de?

220px-Leon_Trotsky_-_Okhranka_mugshot
Nei, det er ikke Henrik Wergeland,
det er Leon Trotskij.

Vi har nå sett litt på at mektige økonomiske og politiske krefter sto bak et ønske om å få Trotskij og følge ut av det canadiske fengselet og inn i Russland. Verden var i krig, og vi har sett at Winston Churchill og Adolf Hitler var samstemte i at de revolusjonære kommunistkreftene i Europa og Russland utgjorde en ikke ubetydelig trussel mot datidens uttrykte ønsker om et fritt, demokratisk Europa. Trotskij sa han var russisk, historiebøkene sier han var født i Ukraina, mens mange stusset og stusser fortsatt over at han snakket flytende tysk, men stotret på sitt påståtte moderspråk. Hva enn som var hans opprinnelse, virker det være hevet over enhver tvil at det fantes plantede trojanske sionist-hester over hele den vestlige delen av verden. Der det ble bygget opp kommunistbevegelser aner man et skille mellom de som sto bak og hadde en helt annen agenda enn den de uttrykte gjennom sine kommunistiske manifester, og de tilhengerne denne ismen fikk i tiårene etter 1. verdenskrig. De sistnevnte var politiske idealister, mens de førstnevnte arbeidet i det skjulte for en helt annen agenda, oligarkenes nye verdensorden. Muligens er denne forvirringen årsak til at enkelte historikere i ettertid har antydet at det var den kommunistiske idé som var selve den ideologiske bærebjelken i  det ønskede NWO.

Den Norske Arbeiderforening hadde det som vanskelig kan beskrives som annet enn en kommunistisk fødsel, avløst av en kort oppvekst, der dansken Marius Jantzen var en av forgrunnsfigurene. Om oppbyggingen av sosialismen, som i realiteten ikke var annet enn et kodeord for kommunisme, siterer jeg fra den danske nettsiden http://wayback-01.kb.dk/:

Det Moderne Gennembrud 1870-1890

Tema 11: Provisoriestyre og arbejderbevægelse

Af forskningsbibliotekar Gerd Callesen,
Arbejderbevægelsens Bibliotek og Arkiv

Det tyske parti var til en vis grad forbillede for det danske, som dog udarbejdede sit eget selvstændige program i 1876 [Gimlekongressen, programmet, 1876]. Partierne lignede hinanden, men der var dog også klare forskelle. F.eks. var det danske parti helt overvejende proletarisk, mens der i det tyske parti fandtes en relativ stor gruppe akademikere, som i perioder spillede en væsentlig rolle. Af disse var flere af jødisk herkomst begyndende med Marx og Lassalle. I Danmark fandtes ikke mange jøder.

Gimlekongressen

Den første socialdemokratiske kongres i 1876 vedtog et principprogram, som i 1882 udvidedes med et agrarprogram. Enkelte andre revideringer blev gennemført, men i hovedtræk fastholdtes programmet indtil 1913. Dele af programmet var overtaget fra Tyskland, men der var helt klare programpunkter, som gjorde programmet til en selvstændig af konkrete forhold udviklet tilkendegivelse. Programmet bestod af en principiel del og dermed forbundne aktuelle krav.

[Gimlekongressens program]

Sophus Pihl

Sophus Pihl

Pihl havde været medstifter af Internationales danske sektion og formand for ”afløseren” Den demokratiske Arbejderforening 1873. For sin politiske virksomhed blev han arresteret og sortlistet og måtte 1877 udvandre til Sydafrika; 1885 tog han til Bergen, hvor han igen var aktiv ved oprettelsen af arbejderbevægelsen. Pihl var kun én af flere, der var aktive internationalt: f.eks. Marius Jantzen, Carl Jeppesen, Rasmus Hansen, Peter Kall Lyngholm i Norge.

Vi så her at forfatteren innrømmet at det var mange jøder blant de som startet kampen for sosialdemokratiet (kommunismen) i Tyskland, men at det blant de danske kommunistiske forgrunnsfigurer var så få jøder å velge blant. Mon tro om det var slik? Etternavnene Jantzen og Pihl kan tyde på det motsatte, selv om intet bevises av følgende, gir det en solid antydning om hvordan det kan ha vært fatt:

Jantzen

Pihl

At sosialist-/kommunist-/sionistbevegelsen var en askenaskhazarsk “ideologi” og oppfinnelse finnes liten uenighet om, og er det da så merkelig at det var folk av slik herkomst som først og fremst var de som dro det hele i gang i det enkelte land? Bakgrunnsmennene og –kvinnene og deres ledere innen bankoligarkiet ville neppe slippe kontrollen over på ikke-askenasiske hender. At det etterhvert som organisasjonen vokste fram i den enkelte nasjon kom til en strøm av ikke-askenasiske tilhengere var både naturlig og ønskelig.

I løpet av de første par tiårene av det tyvende århundret vokste “arbeider”rørsla seg stadig sterkere, og allerede ved valget i 1903 havnet deres første representanter på Stortinget. Det var helt tydelig interne politiske motsetninger innad i partiet (AP), og relativt kort tid etter den russiske revolusjonen skjedde et brudd mellom moderpartiet og det som skulle få navnet Mot Dag.

Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem avden kommunistiske internasjonale også kalt komintern. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.

Her er noen av de mest interessante av de hardbarkede kommunistsympatisørene på Mot Dags medlemsliste:

  • Willy Brandt
  • Karl Evang
  • Wilhelm Evang
  • Einar Gerhardsen
  • Gudmund Harlem

I ettertid “sluttet” de selvfølgelig å være kommunister, slik at de alle kunne kalles rettskafne menn med et sosialdemokratisk sinnelag. Willy Brandt var i likhet med Einar Gerhardsen en navneskifter, og hans (påståtte) egentlige navn var Herbert Ernst Karl Frahm. Ikke vet jeg særlig om hans etniske bakgrunn, men en bør kanskje holde mulighetene åpne for at han var en askenasikhazar?

Willy Frahm Brandt
Willy Frahm Brandt b
Willy Frahm Brandt c

Så til historien om visse seksuelle utskeielser i “vitenskapens” navn, et kjent askenasi-triks for å skape gruppesamhold, selvfølgelig i regi av en askenasisk psykolog, Wilhelm Reich, som i likhet med mange av hans askenasiske yrkesbrødre var forferdelig opptatt av det seksuelle.

Wilhelm Reich

Turner wrote that in 1935 Reich bought an oscillograph and attached it to friends and students, who volunteered to masturbate, suck each other’s nipples, and scratch, lick and kiss each other, while Reich read the tracings. (One volunteer, the young Willy Brandt, the future chancellor of Germany, was at the time Reich’s secretary’s boyfriend, living in Norway to organize protests against the Nazis.) Reich described the oscillograph experiments in 1937 in Experimentelle Ergebniße Über Die Elektrische Funktion von Sexualität und Angst (The Bioelectrical Investigation of Sexuality and Anxiety).


Willy Herbert Ernst Karl Brandt Frahm

Psykolog Reich mistet lisensen og forsvant fra Norge, hvorpå han dukket opp i USA og praktiserte der samtidig som han kom med mange vidløftige teorier om så mangt, før han også der mistet lisensen, og etter hvert ble idømt lang fengselsstraff. Han døde i fengselet.

Dette skjedde under Brandts Mot Dag-periode, og er tatt med som et eksempel på at krake søker make. Flere av de andre Mot Dagistene endte også opp i svært mektige posisjoner, blant annet innen utenrikspolitikk, helsepolitikk, E-tjeneste/Stay Behind og som statsministre i Norge. Dessverre bringer ikke noe av dette oss særlig mye nærmere hvilke personer som sto klare til ta ta Trotskij imot i Norge, sende han og følget videre med tog til Stockholm, og ha såpass makt at det er omtrent umulig å finne ut av hvem de var. Vi ser nemlig det vanlige skje. Den engelske versjonen av Wikipedia om Trotskij nevner MS Kristianiafjord, mens den norske versjonen ikke nevner hendelsen med et ord. Den engelske versjonen av Wikipedia er der jeg hentet opplysningene om Wilhelm Reich og Willy Brandt fra. Den norske versjonen har også et omfattende stykke om Reich, men Willy Brandt er ikke nevnt med et ord, og sånn går nu dagan, som de sier i nord. Jeg siterer allikevel kort fra Suttons bok:

Further, there is in the State Dept. files a Green Cipher message from the U.S. embassy in Christiania (named Oslo, 1925), Norway, dated February 21, 1918, that reads: «Am informed that Bolshevik funds are deposited in Nya Banken, Stockholm, Legation Stockholm advised. Schmedeman.»

Another prominent member of the Soviet Bureau was the assistant secretary, Kenneth Durant, a former aide to Colonel House. In 1920 Durant was identified as a Soviet courier. Appendix 3 reproduces a letter to Kenneth Durant that was seized by the U.S. Department of Justice in 1920 and that describes Durant’s close relationship with the Soviet hierarchy. It was inserted into the record of a House committee’s hearings in 1920, with the following commentary:

“MR. NEWTON: It is a mailer of interest to this committee to know what was the nature of that letter, and I have a copy of the letter that I Want inserted in the record in connection with the witness’ testimony. MR. Mason: That letter has never been shown to the witness. He said that he never saw the letter, and had asked to see it, and that the department had refused to show it to him. We would not put any witness on the stand and ask him to testify to a letter without seeing it.

MR. NEWTON: The witness testified that he has such a letter, and he testified that they found it in his coat in the trunk, I believe. That letter was addressed to a Mr. Kenneth Durant, and that letter had within it another envelope which was likewise sealed. They were opened by the Government officials and a photostatic copy made. The letter, I may say, is signed by a man by the name of «Bill.» It refers specifically to soviet moneys on deposit in Christiania, Norway, a portion of which they waist turned over here to officials of the soviet government in this country.”

Verdt å merke seg er at navnet Rothschild gikk fra å være alminnelig nevnt i norske aviser, til å bli et nærmest ikke-eksisterende navn fra 1918 og utover. Rothschild hadde spilt en meget stor rolle under både første verdenskrig 1914-1918, og som en av lederne av sionistbevegelsen (Balfourerklæringen 1917), og verdens mektigste bankoligark(er).

Ta alle mulige forbehold om den fullstendige verdien av denne grafen. Gjennom andre arkiv er jeg sikker på at man vil finne solide variasjoner fra det min graf viser. Den taler allikevel sitt tydelige språk, og etter 1918 er Rothschild kun nevnt tre ganger i de avisene som Nasjonalbiblioteket har i sine arkiver. Noe skjedde i hvertfall i denne perioden, og det kan virke som om grepet om Lamestream Media (de presstituerte) ble strammet ytterligere til.

Olof Aschberg – en svensk-askenasisk bankoligark

Jeg gir opp dette med hvilke nordmenn som tok imot Trotskij etter at han og følget fikk plass på nytt skip etter fengslingen i Canada, og nå retter vi blikket mot Sverige og en av de mektigste familiene i nabolandet. Askenasikhazarene Aschberg, opprinnelig Asch. Årsaken til at det under blir svært mye stoff om Aschs (Aschberg) rolle, er at han var en svært viktig person, i likhet med hans familiedynasti i ettertid. De er blant de mektige askenasikhazarene som har dominert svensk økonomi og næringsliv i lang tid.

For de som tør grave litt i den rollen Sverige spilte under forberedelsene til den russiske revolusjonen, og likeledes ser på Aschberg, opprinnelig Asch, sitt økonomiske og ideologiske bidrag når det gjaldt oppbyggingen av det nye og Rothschildske banksystemet i Sovjetunionen.

http://en.wikipedia.org/wiki/Olof_Aschberg

Olof Aschberg (22 July 1877 – 21 April 1960) was a Swedish banker and businessman. Aschberg was a leftist sympathizer and helped finance the Bolsheviks in Russia. In gratitude, the Bolshevik government allowed Aschberg to do business with Soviet Union during the 1920s. Aschberg became head of Ruskombank, the first Soviet international bank.

220px-Olof_Aschberg

Due to his Jewish background he was endangered when France was invaded by Nazi Germany in 1940 and could not sooner as January 1941 leave Europe via Lisbon when Vichy government gave order to set him free. Aschberg and his family fled to the USA where he immediately started to support the Free World Association. After the war, Aschberg moved back to Sweden. In 1946 he started publishing his memoirs in three volumes (En vandrande jude från Glasbruksgatan, Återkomsten, and Gästboken) and he invited Margarete Buber-Neumann to write there Under Two Dictators: Prisoner of Stalin and Hitler.

Før vi går videre, så ja, det er samme Aschberg som i dagens mediefamilie, en av sveriges viktigste representanter blant de presstituerte. Aviseiere og fjernsynskanaleiere. To brødre som nok ville gjort bestefaren Olof svært så glad hvis han hadde opplevd dem nå i dag. Robert har ved hjelp av hackere fått tak i brukernavnene og telefonnumrene til mennesker som har forsøkt å delta ananymt i nettdebatter i Sverige, og gjort sport av det å ta med seg fjernsynsteam hjem til dem for å kontrontere dem som “nett-hatere”, noe som i det store og hele er en jødisk oppfinnelse for å forsøke nekte mennesker å ytre seg om politisk ukorrekte temaer.

Robert Aschberg
Barnebarnet til Olof Asch, netthater-dødaren Roberg Aschberg

Her er mer fra Antony Sutton og hans Wall Street and the Bolshevik Revolution:

Similar intervention in the 1917 Bolshevik Revolution in Russia revolves around Swedish banker and intermediary Olof Aschberg. Logically the story begins with prerevolutionary tsarist loans by Wall Street bank syndicates.

On May 24, 1916, Ambassador Francis cabled a message from Rolph Marsh of Guaranty Trust in Petrograd to Guaranty Trust in New York, again in the special Green Cipher and again using the facilities of the State Department. This cable reads as follows:

565, May 24, 6 p.m. for Guaranty Trust Company New York: Three.
Olof and self consider the new proposition takes care Olof and will help rather than harm your prestige. Situation such co-operation necessary if big things are to be accomplished here. Strongly urge your arranging with City to consider and act jointly in all big propositions here. Decided advantages for both and prevents playing one against other. City representatives here desire (hand written) such co-operation. Proposition being considered eliminates our credit in name also option but we both consider the rouble credit with the bond option in propositions. Second paragraph offers wonderful profitable opportunity, strongly urge your acceptance. Please cable me full authority to act in connection with City. Consider our entertaining proposition satisfactory situation for us and permits doing big things. Again strongly urge your taking twenty-five million of rouble credit. No possibility loss and decided speculative advantages. Again urge having Vice President upon the ground. Effect here will be decidedly good. Resident Attorney does not carry same prestige and weight. This goes through Embassy by code answer same way. See cable on possibilities.

ROLPH MARSH FRANCIS, AMERICAN AMBASSADOR”

U.S. State Dept. Decimal File, 861.51/110 (316-116-682).
U.S. State Dept. Decimal File, 861.51/112.

«Olof» in the cable was Olof Aschberg, Swedish banker and head of the Nya Banken in Stockholm. Aschberg had been in New York in 1915 conferring with the Morgan firm on these Russian loans. Now, in 1916, he was in Petrograd with Rolph Marsh of Guaranty Trust and Samuel MacRoberts and Rich of National City Bank («City» in cable) arranging loans for a Morgan-Rockefeller consortium. The following year, Aschberg, as we shall see later, would be known as the «Bolshevik Banker,» and his own memoirs reproduce evidence of his right to the title.

Clearly the Morgan-Rockefeller interests were not interested in abiding by international law. There is obvious intent in these cables to supply loans to belligerents. There was no hesitation on the part of these firms to use State Department facilities for the negotiations. Further, in spite of protests, the State Department allowed the messages to go through. Finally, and most interesting for subsequent events, Olof Aschberg, the Swedish banker, was a prominent participant and intermediary in the negotiations on behalf of Guaranty Trust. Let us therefore take a closer look at Olof Aschberg.

OLOF ASCHBERG IN NEW YORK, 1916
Olof Aschberg, the «Bolshevik Banker» (or «Bankier der Weltrevolution,» as he has been called in the German press), was owner of the Nya Banken, founded 1912 in Stockholm. His codirectors included prominent members of Swedish cooperatives and Swedish socialists, including G. W. Dahl, K. G. Rosling, and C. Gerhard Magnusson.63 In 1918 Nya Banken was placed on the Allied black-list for its financial operations in behalf of Germany. In response to the blacklisting, Nya Banken changed its name to Svensk Ekonomiebolaget. The bank remained under the control of Aschberg, and was mainly owned by him. The bank’s London agent was the British Bank of North Commerce, whose chairman was Earl Grey, former associate of Cecil Rhodes. Others in Aschberg’s interesting circle of business associates included Krassin, who was until the Bolshevik Revolution (when he changed color to emerge as a leading Bolshevik) Russian manager of Siemens-Schukert in Petrograd; Carl Furstenberg, minister of finance in the first Bolshevik government; and Max May, vice president in charge of foreign operations for Guaranty Trust of New York. Olof Aschberg thought so highly of Max May that a photograph of May is included in Aschberg’s book.

In the summer of 1916 Olof Aschberg was in New York representing both Nya Banken and Pierre Bark, the tsarist minister of finance. Aschberg’s prime business in New York, according to the New York Times (August 4, 1916), was to negotiate a $50 million loan for Russia with an American banking syndicate headed by Stillman’s National City Bank. This business was concluded on June 5, 1916; the results were a Russian credit of $50 million in New York at a bank charge of 7 1/2 percent per annum, and a corresponding 150-million-ruble credit for the NCB syndicate in Russia. The New York syndicate then turned around and issued 6 1/2 percent certificates in its own name in the U.S. market to the amount of $50 million. Thus, the NCB syndicate made a profit on the $50 million loan to Russia, floated it on the American market for another profit, and obtained a 150-million-ruble credit in Russia.

Dette er del én av to. Fortsettelse følger, og da skal vi se nærmere på Aschs rolle og betydning, og hvilke krefter i Sverige som var særdeles behjelpelige med å få gjennomført den russiske revolusjonen. Trotskij var ikke den eneste toppen blant de revolusjonære som fikk hjelp av Sverige.

3 thoughts on “Winston Churchill før han bøyde av for overmakten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Optionally add an image (JPEG only)

%d bloggere liker dette: