Det er ikke noe galt med stokkandhunnen. God kamuflasje er fint for ei som skal gjemme seg unna på eggene og ruge fram neste generasjon. Det er allikevel noe spesielt med andriken på denne tiden av året.
Andrik med bryllupsdress
Natur
Blåmann, Pilflinken og Gækkers
Jada, det er noe som er galt når en særdeles voksen mann begynner å gi fuglene kalle- eller egennavn. Blåmeis, pilfink og stokkand-andrik er greit det også, for det er jo det de heter, men […]
Så flotte bilder! Mye skjønnhet i naturen 🙂
Ja, det er mye vakkert, Ingrid. Det går litt brutalt for seg fra tid til annen også. I et tidligere innlegg med fuglebilder nevnte jeg at jeg hadde en plan for et fotografi av en revirhevdende hakkespett. To dager senere var hodet dens det eneste som lå igjen i veigrøfta. Var sant og si ikke mye å ta bilde av lenger.
Forrige dagen tukla jeg litt med naturen selv. Var muligens dumt gjort, men handlet på refleks. Det kom en spurvehauk som hadde sett seg ut husskjæra som har reir i ei furu rett utafor veggen. Jeg satt rett ved skjæra og studerte den, og rakk skimte hauken i øyekroken slik at jeg fikk byksa i været. Vet ikke hvem som ble mest skremt, skjæra eller hauken, men skjæra overlevde i det minste. Har tenkt litt på dette etterpå. Hadde jeg rukket tenke meg om, burde jeg kanskje gitt hauken en sjanse? Er sannelig ikke så enkelt å la naturen være i fred bestandig.
Kan jo legge til at det er tredje gangen jeg ødelegger jakta for den. Så kan en jo lure på hvor mange ganger den har lykkes de gangene jeg ikke har vært ute. 🙂
Jeg kan jo se på det slik at jeg beskytter eget revir, og forsøker bøte på problemet jeg har skapt med å lage en foringsplass ikke bare for småfuglene, men for de som jakter på dem. Er et par katter som har blitt skremt også. Den ene var bare nedi bakken for hver tiende meter, så den kommer sannsynligvis ikke igjen med det første.
Bonden fôrer kjøttdyr, slik at vi kan spise kjøtt. Vi som liker å fôre fugler, sørger for at flere fugler overlever, for så å se noen av dem bli bytte for rovfugler, som også har sin misjon i naturen. Jeg forstår godt ditt instinkt som vil ta vare på flokken din, det er vel akkurat slik det er ment å skulle være. Bortsett fra i paringstiden, da det virkelig kan gå hett for seg hos enkelte dyr, lar vel dyrene sin egen sort stort sett leve i fred, mens vi mennesker dreper hverandre, etter ordre fra de som ikke ønsker å se blod på sine egne hender, og gjemmer seg på trygge steder langt fra slagmarken. Jeg forstår dyrelivet og naturen, men jeg sliter med å forstå menneskeheten.
Fortsett med å bringe flotte bilder! 🙂